Nostalgi, EFIT, bikkje,håndarbeid, og min oppriktige mening! Scroll og kos deg.


Ha alltid med deg en bok, spilleliste og sorte poser på din vei....


May the circle be open, but unbroken
May the peace of the Godess be forever in your heart..
Merry meet, and merry part
And merry meet again.....

Mitakuye oyasin

Blessed be!







torsdag 27. desember 2018

Asbergerfrue- å leve med en MANN

I blant er kanskje Eirin for ærlig.. Og da er det fint at noen reagerer.
Aller først , om dette innlegget kan oppfattes som at jeg henger ut min mann og aller kjære så er det ikke slikt tenkt eller ment. Innlegget er faktisk på hans oppfordring.  Han har bedt meg om å skrive det, han har gjennomgått det og godkjent det.

Når det er sagt så har jeg tatt bort innlegget som delt på FB, og jeg har redigert det. Det skal redigeres enda litt mer, slik at det ikke oppleves som så utleverende.
I blant kan man bli litt vel privat og personlig. Og det er ikke tanken.

Min mann postet denne som status på Facebook 22 desember 2018:
"
Noen av oss opplever verden andeledes. Vi er ikke så veldig forsjellige fra resten. Vi kan virke litt rare litt klosset kanskje, ta ting som blir sakt veldig bokstavlig, på randen av det irriterende. Noen litt "professor", ha litt sære interesser, og om en kanskje ikke sære , så noe vi går grundig inn i, nærmest lever Det er ofte vanskelig å forholde seg til mange mennesker og med mye prat på en gang. Det er ikke fordi vi er uintresert eller vil være overlegen, det er fordi vi ikke klarer å høre på det. Hjernen klarer ikke "sortere" lyden av stemmene, alt blir bare kaos og ett enormt stress. For mange av oss er dette å være steder med ,som det er nok av nå i julen, blinkende eller kraftig lys, musikk og lyd i alle bauger og kanter, barn som skriker, folk som gjør helt normale ting, prater og ler med venner, alt oppleves i forsterket grad og vi blir overøst av intrykk vi ikke klarer å prosessere. Andre ganger er det aspekter i det "sosiale liv" og omgang med andre mennesker man sliter med. Igjen vi er ikke onde,selvopptatt,arrogante eller noe , det e bare at vi ikke klarer å skjønne hvordan vi skal takle situasjonene og alt blir bare dumt.
Det er ca 30 000 av oss i Norge idag, og vi har Aspergers syndrom."


- Du må gjerne dele med flere, sa han . For han vil at de som omgås og kjenner oss skal vite.
Så det gjorde jeg, selv om jeg antar at de fleste av våre nære vet om dette allerede etter infokampanjen i høst.
-Hva synes du? Han spurte stolt.
- Informativt at du sier hvordan du forteller hvordan du opplever verden, sa jeg. Det er sikkert ikke alle som tenker over dette. Men du kunne kanskje hatt med noe om hvordan du vil at verden skal hjelpe deg til å takle det du må, når du ikke har noe valg, slik at det ikke blir så mye at sånn er du og det er det bare å akseptere...?

Han trakk på skuldrene. Symptomatisk, antar jeg.

Så, jeg tenkte at det var lurt å blogge litt om hvordan det er å være gift med en aspie.
Ikke to aspier er like, min mann er veldig godt fungerende, og fungerer ganske godt sosialt.  Han er jo tross alt gift ( selv om jeg iblant føler jeg fortjener en pris for innsatsen) og har full jobb.

Et par av venninnene mine hadde gjettet det for lengst, men jeg var ikke umiddelbart med på det, for kjennetegnene var ikke der. En venninne så lyset da han snakka om at det morsomste med ferie var å sitte på offentlig kommunikasjon og slappe av og kikke ut av vinduet..
At enhver ferie innebærer flyspotting, det  burde jo også vært et signal. Men ærlig talt, jeg har tulla meg bort i så mange underlige typer, at å like å se på fly ikke virka så merkelig.

Jeg var med til nevrospykologen da han fikk resultatet, og jeg stilte masse spørsmål av typen : Gjør han slik og sånn ofte fordi han har AS?
Jeg ble litt forundret da mannen i frakk på den andre siden av bordet stort sett ristet på hodet, og sa nei, det var nok ikke det.

Så min konklusjon må være at å leve med en aspie handler om å leve med en mann...

At han roter utav det ville helsike,det er ikke AS...
En sånn aspie som stabler og sorterer hadde det vært kjekt å ha

At hver person med AS er forskjellig gjør jo at min mann har noen trekk som er typisk for syndromet og andre ikke.  Som sagt er min mann ganske så velfungerende. Han er smart, morsom, og glad i hva jeg synes er viktig her i livet. Han liker klar tale, at jeg sier hva jeg vil. Det skulle flere damer gjøre. Å gjøre det til en konkurranse å gjette hva du tenker på og ønsker deg, for så å bli sur, fordi partneren ikke følger opp, det er ganske ufyselig gjort.
Nedenunder har jeg ramsa opp noen områder hvor AS'n kan slå ut i full blomst, og filosofert litt rundt om hva som stemmer på mitt eksemplar


Lyd
SA er følsom for lyd. På godt og vondt.   Ingen jeg kjenner nyter musikk eller fuglesang mer. På den annen side, så er det nå sånn at mennesker lager lyd. Som kan være vanskelig. Særlig falsetten når jenter utrykker begeistring seg i mellom finner han fryktelig ubehagelig og forvirrende. Og  kjefting generelt.
Jeg er sånn skapt at jeg ikke kan ha øreplugger så jeg hører mye på musikk på åpen høytaler. Ikke alltid han er like begeistret for det.
Glemmer ikke da jeg gluggkoste meg med Stolthet og Fordom, herr Firth var i full vigør, og brått stod mannen i døråpninga , så kokt i toppen som en Redcoat : OM JEG MÅ HØRE ET ENESTE MINUTT TIL AT ET DAMEMENNESKE KAUKER "MISTER DAAAAAARSIIIIII"  , SÅ BREKKER JEG DVD-SPILLEREN"
(Til hans forsvar, det var 5 timers versjonen...)
Vi har det jo stort sett stille og rolig hjemme hos oss, så det går greit. Men noen taus "engel i huset", det er han ikke gift med.
Hundeglam og ekteskapelige diskurser i undulathuset, det plager ham ikke stort.  Men pipende kines i bilen, det er ikke populært...Tardis vet  å finne frekvensen


Planer

Aspier legger gjerne planer.   Min husbond er notorisk reiseplanlegger. Det er jo det han gjør i det daglige, og har jobbet med i mange år også. Jeg er så bortskjemt at jeg kan ringe ham og spørre når bussen går. Han blir ikke oppgitt en gang. Du vet sånn der ting damer gjør, det de kunne gjort selv, men de spør mannen , for da føler de seg reddet og han føler seg beskyttende og sterk? Det er en sånn greie for oss. Han er min traffikanten med puls..Men han skjønner ikke ridderaspektet med det....

Bare vi får tid og råd, så har han ruta klar til neste tur til den grønne øya, han. Jeg må bare legge ned veto slik at vi ikke bare skal være på veien, men å stoppe opp og se litt også.
Det er bare å parkere ham med en drone eller litt havutsikt, så kan jeg tråkke hælene av meg på oppdagelsesferd.
Jeg blir tussete av å utforske i flokk, så det passer meg fint. Enhver som har vært på handletur med meg, vet at jeg streifer  så fort vi kommer innafor døra. Men jeg viser deg gjerne når jeg funnet noe fint.

Planer  og avtaler om noe som ikke interesserer han funker dårlig.

Å snu seg rundt på impuls, det er inte alltid så lett, inte.. Helst skal vi planlegge langt fram. Å si at i dag skal vi rydde boden ( eller noe annet han ikke vil) sånn helt ut av det blå, det er en jobb jeg kan gjøre heeeelt for meg selv.  Det føler han ikke for , nemlig. Tålmodig kone, det har han..



Reflektere og selvinnsikt
Dette forundra meg, hver gang jeg møtte et tomrom  i tankene hans. Vi ble jo kjent via nettet, og det skal litt omløp og refleksjon  til for å fange meg. Her var en type som hadde tenkt over saker og ting når vi skrev. Han hadde klare moralske regler , og tydelige verdier. Derfor ble jeg forundra over vi i samtaler som jeg var helt sikker på skulle bli en skikkelig tankeutveksling førte til  murveggen og svaret "Det har jeg ikke tenkt på"
Folk som svarer dette har gjerne ikke tenkt over så mye annet heller. Dette stemte ikke... Når jeg prøvde å hjelpe ham på vei så var det ikke så lett å få motoren i gang.  Dette var tydeligvis en helt utenkt tanke, ja et helt utenkt felt. Som å lete etter støpsel til mobilladeren hjemme hos Anne Boleyn.
Nå er ikke menn alltid like reflekterte, der damer grubler, vurderer,sammenligner og deler så har gutta sin måte å hvile huet på. Men som sagt, det stemte ikke med evnen og gleden ved å dele i andre samtaler.
Jeg er ganke sikker på at dette er en aspie ting. Nå har vi vært sammen i snart 15 år, så dette har blitt mye bedre. Og finner man et mysterium i en partner en trodde en visste alt om , så er jo det bare snaskens...

På noen områder har SA god kontroll på hvem han er. På andre er det litt mer håpløst. Har han bestemt at noe er sånn, så er det sånn...Hvor har han denne  gitte oppfatningen fra? Ikke peiling, sånn er det bare.  Sitat slutt.
Han er lite tilgivende, millimeterpetimeter. Når det går så langt.
Det er sjelden han blir så sint at han mister kontrollen, men gjør han det så har han ingen forståelse for at han tok for hardt i, eller at han kunne valgt andre måter å respondere på. Det finnes ingen nyanser. Herre jemini for noen diskusjoner vi har hatt..



Å endre ham er umulig. Jeg kan ikke be ham om å gjøre noe som helst han ikke vil. Han gjør det stort sett. Men når det passer ham.
Å inngå avtale om å gjøre felles endringer kan jeg bare glemme. Kall meg dårlig kone, og konfliktsky alt du vil. Vil han drikke brus, så gjør han det. Vil han gå i t-skjorte på julaften, så gjør han det.
Han er jo grei å omgås, det er ikke det, men han er sørgelig lite mottagelig for fornuft og andre synspunkter. Og iallefall ikke fordi det "er det som er forventet"

Og det virker som det bare ble som det ble... potetgullet spaserte inn av seg selv nærmest..
Hvor mye skal jeg gidde å følge samfunnets forventninger om at kona skal holde mannen i øra?
(ja, jeg tok nett-testen. Jeg har  IKKE AS. Jeg er bare sær.)



Interesser
Fly, foto, drone. Bare takknemlig det ikke er sport, jeg . Superbowl en gang i året kan jeg leve med. Nesten litt søtt som han gleder seg til våkenatt. Like søtt å se ham fornøyd dagen etter...

Vi møtes mye i musikken, ikke fullt så mye i filmens verden. Noen ganger er han bare treg og lite villig til å teste ut. Jeg v e t at han kommer til å elske Stranger Things, men tror du han har surra seg til å prøve? Neeeidaa, det er Star (-trek/wars/gate) og Babylon 5
Dr Who og Torchwood, der møttes vi . Jeg forventer ikke at han skal henge med  på mine kostymedrama, for all del. Kan bare ikke for mitt bare liv henge med på hva han anser som kjedelig når vi sitter og ser. Så mye skjer det ikke i de romskipseriene hans altså...

Han er språksterk. Det kan være en greie med AS , at en enten sliter med språk , eller overkompenserer. Jeg er gift med en tullebukk som snakker alvisk til mannen i bomstasjonen. Om du skjønner... Og synes engelsken min er håpløs iblant. Det har  han jo rett i. Men jeg vet i allefall når folk forventer at du svarer på morsmålet....

Vi drodler med ord begge to, og det er noe av det jeg liker aller best med mannebamsen min.
Han er en god lytter, og verdsetter det med meg som jeg allerhelst vil ha respons og bekreftelse på.

Han er et teknisk vidunder og har stor tålmodighet når jeg frustereres.....


Sosialt
Altså.. Gubben er mer sosial enn meg..Han sitter konstant tilkobla i sin ledige tid,og babler i vei på engelsk. Mens han spiller dataspill. Mye simulator. Han har mange kamerater og venninner, men han går ikke på kafe med dem, om du skjønner. Det er det jeg som gjør. Han har masse empati, og er en god lytter. Med dem så prater han om det han er interessert i. Og timene går,

Han har et fantastisk lag med små barn og dyr. Valper og kattunger bare roer seg og slapper av i armene hans. Skjønner  dem godt, jeg.... jeg kan jo ikke akkurat reklamere for den armkroken der, for den er ikke til å teste, med mindre du er et lite dyr, en baby eller meg, men vil bare ha det nevnt. Det virker som de helt instinktivt forstår hverandres språk.

Min mann er en sånn type som ringer om observasjoner på veien, enten det er folk som burde tatt bussen eller det er ekkelt føre. Fulle sinte folk har også en tendens til å roe seg når han snakker med dem. Mulig de er på samme frekvens som små dyr og babyer, sånn egentlig..
Hadde vi vært første bil på et ulykkessted så hadde han vært den som organiserer telefoneringa. Han tar initativ med en gang, blir i aksjonsmodus tvert.

Så, ingen utfordringer?
Haha, tro om igjen, baby!
Hvordan forklare vertskapet at han  hennes bare ikke kan legge vekk laptoppen selv om hun synes det er uhøflig.. ( og  det hjelper ikke at han argumenterer med at vi holder jo også på med noe, vi strikker jo....? )


Nå er vi like lite begeistret for smalltalk i selskaper begge to, men noen ganger må man jo prøve i allefall... late litt som.. Min make plukker seg ut et offer, som får vite alt som er om fly, foto og droner. Illustert med film. Lang film.Flere filmer
Jeg sitter stuck med huspriser, naboslarv og barneprat, så vi får alle ofre litt.

Du vet dem som alltid skal toppe historien din? Eller kuppe den? Du har litt skranten helse, eller bare kommer til å nevne at du skal til New York neste vår?
Stol på at min mann kan både toppe og fylle. Han har garantert verre sykdomshistorie enn deg, og klart foredrag om gastritt og rosen. Og tre amerikaturer å fortelle om.
Det hender en føler at den lille dråpen av empati hadde vært å foretrekke enn å føle at en ikke hadde det ille nok...

Store folkmengder er marerittet for min mann .Kjøpesenter i jula skjer bare ikke.
Ingen kan vel være uenige i det. Men i blant må man jo

Vaner 
Ja, SA er vanedyr.   Og det er jeg også. Han har sine favoritter, og holder seg til dem. Han slapper av bak rattet, og der har vi også våre beste samtaler om ditt og datt.
Ingen av oss er redd for stillhet, og å pussle med hver våre aktiviteter.
Å få ham til å endre vaner er veldig vanskelig. Kanskje fordi han ikke er bevisst mekanismene rundt dem. De slår bare ikke gjennom....At vi ikke skal gjøre det der mer, fordi........ -måten å tenke på den fester seg bare ikke i bevisstheten hans. Eller kanskje den ikke flyr gjennom bevisstheten i det hele tatt. Det bare ble sånn, så ikke mas...



Det går ikke fort med han jeg deler avisa med. Det er ikke noe som heter "Kjapp deg"
Det heter  "Ja, på sikt" og "Etterhvert"
Jeg har for lenge siden vent meg til å stå opp tidlig når vi skal på stevne, og avtale og insistere på når han skal opp på forhånd. Minne på dagen før.. og dagen før det. Men da skal ikke jeg sitte  fem minutter over med nettet altså... Da er han på gå-sakte-aksjon.  Det var jo jeg som maste....

Ja han rydder, og da alt på en gang... Litt etter litt er ikke hans greie.. Plutselig står det tre sammenknyttede poser på benken. Som dævve mus katta drar inn. Da får han skryt og ros. ( det får jeg også når jeg har stått på). Men han tar dem ikke med ut.. Han ser dem ikke lenger. Hvorfor? Det er et sant mysterium

Under  kategorien vaner kommer også alt det andre som han bare ikke vil endre på. Basta finito.
-Hvor skoene skal stå, og jeg ikke skal fjerne dem/flytte dem
-Bunaden : olabukse og t-skjorte. Hettegenser ( jada, han har boblejakke, men den henger nå bare der)  Han klager konstant på at han fryser...i tynn hettegenser
-Capsen han  insiterer på å ha på. Nei det er ikke for white trash stilen eller fordi han skjems for månen, men fordi capsen verner mot sola...
Akkurat..
Han lever mer i bobla i eget hue, enn i kroppen og da kan det være greit å minne om at skrotten trenger stell og mat i blant også .

Min mann er litt clusterbug. Det selges unna byggesett, men likefullt så kommer det inn nye.
Det som kastes av gammelt og utgått må kastes i det stille.
Jeg lagde en gang et begravelseskvad til en utgått oppvaskbørste. At den hadde gjort sin gode plikt i saus, og lasagneformer, at den skulle minnes med en skvett zalo, og måtte den hvile i fred, alt på rim.
Han ble helt fra seg..

Her er det så klart en gedigen felle...småtteri  kan gå stille i avgang. Men saker han er glad i så må en forhandle. Mye er det helt håpløst å få skaffa utreisetillatelse og ukastelsesdokumenter på.
Sier bare godstolen jeg...
  Den er totalt nedsitti. 
At han skal få velge seg ut en ny, at jeg ikke ønsker meg noe annet til bursta og jul , bare han hiver den ut... at jeg spanderer...
Nix....
Glem det.
Han  gir meg selungeblikk.
"Kast den ut når han er på jobb" sier folk.
Ja, det hadde tatt seg nydelig ut. Er de gift med en aspie? Trukke det...

Tiden jobber for meg... en dag....en vakker dag...



Vondter og æsjer
Det er jo når det gjelder ubehag og isjer at aspien virker på sitt mest aparte
Det føles så mye.  Noe så voldsomt også Når er det aspien må miljøtilvennes , og når er det aspien bare må holde ut?
Og når skal en la kampen være og tenke at det ikke er så farlig?


Og min mann er svært så god til å kjenne etter... Kjenne rett så godt etter.
Selvsagt ikke uten grunn. Han har jo infeksjoner i kroppen som slår ut med jevne mellomrom. Og denne gastritten da.
Jeg har en mann som må ha laktosefri melkemat i sauser. Ikke alltid vertskapet husker det.
Krydder er fy fy.. Rart jeg vil ha chilli, karri, indisk og kinesisk når jeg er ute?
Ja, det blir mye fuzz og styr med han iblant. Om det har med AS å gjøre, det vet jeg ikke.

Her kjenner jeg jo tegnene, når noe er på gang. Så det er slitsomt, lite morsomt, men sånn det er nå er

Men så er det det andre, der man kjenner etter.
Og hvor  går grensa for sær og AS her?

Nok en gang : hvor kan en trå til med  komme over det, og hvor skal man tilrettelegge og la det være som det er.
Hvor mye hensyn skal en ta?

En må faktisk smøre seg med solkrem, selv om det føles som et overgrep
Noen ganger vil jeg ha flanell dyna, selv om bomulltrekk føles som "sandpapir"
I blandt må man til legen
I blant må man plukke opp bæsj

For å oppsummere : å leve  med min aspie er å leve med en svært egen og individuelt orientert mann.
Vi ler av det. " Nå er du veldig irriterende aspie" kan jeg si, og så ler vi begge to

Helt ærlig, så er jeg ennå , etter 15 år sammen usikker på hva som er snål personlighet ,mann eller AS.  Han er en pakkeløsning.
Mann er ikke diagnosen sin, han har den.  Det var nok godt for han at mye falt på plass når diagnosen kom. Mye kunne forklares med det. Men for oss i det daglige så endres ikke så mye

Og han skal bli blå for å sitte og kjenne etter....








Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar