Dyrtid... sa de i gamle dager ( om å mangle igjen)

 

Dyrtid... Tider som skraper sjelene for myke linjer og etterlater hardhauser og taushet.

Smelta sølv, matkøer, de harde trædveåra, kuponger, fiskeskinnsko og blokkade... rasjonering , sa folk... Men for oss født etter 1970  er jo det sånn derre katastrofefilm, historisk dokumentar og "alle andre steder enn her , i "Derfolkersåkørkaatdekrigerogsenderflyktningertilossvekkistan"

Vi har ikke vært skikkelig redde siden muren falt, Teigen sang om Glasnost og vi plystra til Wind of Change. ... Jeg kom til å bli voksen alikevel. I et fritt land, helt siden krigen. HURRA!!!

Men nå begynner skrekken for å mangle å melde  seg igjen, gitt...

Ja, jeg har skrevet om å mangle noe før.. Om det lille strømbruddet :https://frolic-eirin.blogspot.com/2013/06/strmbrudd.html

Og om å mangle  https://frolic-eirin.blogspot.com/2018/07/mangel.html da det var småkrise med vann i 2018.

Men bortsett fra det er det lite erfaring jeg har fra å mangle.. eller å frykte å mangle. Det er jo en grunn til at jeg skriver småironisk om grusomme vinter og påskeferie turer med utedass inkludert måking, med batterirasjonering og P1 på radio på strømløs hytte med familien

Om juice og brus kun til fest og helg og besøk, og vann til middag. Melk i små glass. Og stjerneposen til lørdagsgodt. Si hva du vil om stjerneposen... men stappfull var den ikke.

Javisst ønska man seg ting som andre hadde. Hver gang man var på besøk og så både brusmaskiner, videospillere og kabeltv. At det fantes de som hadde slalom ski og dro til Kjerringåsen i feriene.

Men handla det om  mangel? Nehei.

Dog, her står man altså... med grisedyr strøm, men nok garn til sokker, gensere og tepper  og hunder som ikke må dynkes etter en søletur. En dusj om dagen. Vi er to, med respekt for regninger.  Og litt lunk under tærne om mårran, det må man faktisk ha på badegulvet. Men mangel? neeeei

Alikevel så leser man altså at apotekene er utsolgt for jodtabletter.  Er det noe en må ha? Noe som skiller liv fra død og "dette burde du tenkt på" Har aldri kjøpt jod i hele mitt liv.

Jod for meg er ubehagelig sårstell ved sykkeluhell og skrubba kne på min fars barndomstid, og noe en setter mellom I og K i alfabetet for å forvirre ungdommen. Men nå lurer jeg på om jeg må ha det?

 

Generasjonen vår, vi er er vant til at om det mangler noe i en butikk, så drar en til neste. ( Men om du som min husbond skulle kjøpe kalkun på nyttårsaften og begynner jakten to timer før stengetid, da er det bare tilpass...) Frågan er hvordan vil vi takle mangel på en vare eller ti i butikken? Joda, matvarestreik har vi jo opplevd, hvor de gale dyrtidveteranene hamstra brød ) men det var jo bare nen dager... Dasspapiret fra hamstringa våren 2020 er skylla ut i kloakken for lenge siden, bare ræva, helt sant..

Tabliodene leker seg med scenarioer og bruker oss som gisler i eget hode nå.. Bensinprisen har jo ikke noe tak lenger. Strømmen heller ikke.. Hei! Hva om infrastrukturen vår tuller det til og vi i perioder ikke får strøm, vann eller drivstoff ? Oisann.. Hva om... Den katastrofefilmen har vi jo sett?

Mel blir dyrere, vi blir suppevegetarer hele hurven når grillmaten koster mer enn bilen du dro og handla med... melk og osterasjonering... det blir vondt...

Dyrefor, det kjenner en jo på budsjettet....

Hva om det nå blir varer vi enten ikke får tak i eller ikke har råd til i lange tider framover? Jeg kan ikke slakte  egne villagriser med lange ører? 

En kan jo undre seg hva slags historier jeg skal fortelle neste generasjon før jeg blir pensjonist og forlater klasserommet om en tredve års tid?  Lørdagsjuice og bok i stedet for barnetv på mandager er liksom ikke noe å slå i bordet med. Corona tiden kan jo slå ann. Munnbindhisttorier og metern vil more de små... men så?

Er det kanskje faktisk sånn... at min generasjons histiorier til de neste kommer til å handle om tidene da vi hadde det BEDRE??

Før....... ja hva da skjedde? I 2022? 2023?

Med mindre jeg kommer til å angre bittert jeg ikke kjøpte  allergimedisin og ikke jod våren 2022 da..Og ikke hadde så mye å bekymre meg for etter det?

Mye å tenke over for tiden ja...

*spretter en colaboks*

Februar er.....

 

Hjerte ,hjerte, smilefjæs

 Februar er lyset.. Lyset som gjør allting forventningsfult. En liten forsmak på vår. Det er ikke voldsomt, men det er tilbake. Og en oppdager plutselig hvor mørk januar og desember var.Har en vasa rundt i en mørk sekk i nesten tre måneder?

Februar er Hennes lek med snø og vann. En vet ikke hva en kan forvente, men leik og tumulter, det er bare å forvente. Er det mye snø kan det bli masse mer snø. Mellom smelting for å frusterere den som ikke liker holke og/eller er vill etter å komme til våren. Er det ingen snø behøver det ikke komme noe. Eller alt på en gang. Hun pusser speilet på bakken glatt så en må holke seg opp med pigger og god balanse. Kaldt, varmt, sol i ryggen, pissregn som smelter deg i nakken med drypp under tak, eller rett og slett takras. Løyer i februar

Februar er fødselsdager til flere av mennene i mitt. liv. Samt Harald Rex. Ikke  at jeg er sånn en royalist, men alt er bedre enn en  president.  Så vi fokuserer på nevø Syver, pappa og Mister Rickman i stedet

Noen har naturlige pigger

 

Februar er å kunne planlegge framover hva en skal begynne med. Sånn bortsett fra allergimedisiner. Kanskje hva en skal gjøre til sommeren? En ser på blomsterkassene under snø og brune stilker og tenker...hmmmmmmm

Februar er tittifu sang når  dagslyset  skinner i røde kinnroser, og vi kan se ansiktene våre igjen. Om vi kler oss godt kan vi tenne bål og drikke noe varmt

Det var den draumen om å sitte på midten av pallen... Og det klarte vi..

 

Februar er vinterferie. Men aldri mer skal en opp i snø og kulde igjen, på primitiv hytte. Selv om solnedgangene er vakre i blått, rosa og gull. Bæring av vann og ved, utedo langt unna, batterirasjonering og null privatliv. Ellers takk  Minner om det en ikke skal gjøre igjen..Good riddens Februar er kafebesøk, dagsturer utendørst midt på dagen, eller en liten utflukt som man gleder seg vilt til nå som det er åpnet i Norge

Trappa opp til klasserommet mitt i brakka. Våren 2018

Februar er kurs. Noe helt nytt en er nysjerrig på. Eller melde på  til våren.Forberede seg. Valpekurs i april, det blir fint

På vei til kurs

 

Februar er  minner om hva som har vært.

En liten hund som kom til oss , og dro i samme måned nesten tolv år senere

<3

 

En kjæreste jeg fikk fordi jeg like gjerne kunne hoppe i det. Varme vafler ved Sognsvann

En annen kjæreste jeg hadde ventet lenge på, som jeg forelsket vandret rundt i vårlige gater i Oslo med

Et kurs som åpnet verden min i 2019, grålysning over Aker Brygge.

 

pigg it baby

Februar er den siste måneden før det er vår, og vi skal ut ut ut. Så en kan ta med seg det beste fra vinteren , med innekos, pledd og beroligende mørke,  og lete fram solbrillene nå som sola er oppe mens en går til bussen

fastelaven

Februar ber deg bare om å holde ut litt til.

Takk for alt , broder Charlie.. 7.8-09-15.2-22

Siste turen til Bergen, i 2020

 

Trist så jeg på Facebook at Mack sin bror  har gått ut av tiden etter mange gode år med sin menneskefamilie mellom de syv fjell. 

12 år , ja faktisk 12 og et halvt år fikk han her blant oss.Og jeg kan gå god for at han ble elsket og ivaretatt i hvert eneste minutt av dem. Han levde drømmelivet for en hund.  Alltid noen rundt seg. med matmor og matfar og etterhvert to små mennesker til med kjærlige hender og klissete fingre. Han fikk alt det stell og kos en cavalier kan ønske seg, og frihet til å rusle fritt ved enhver anledning. For i motsetning til broren sin, så visste  han betydningen av å holde seg nær.

Hele hurven hos Hilde-Gunn

 

De lå i den samme valpekassa, Charlie og Mack, sammen med de andre søskenene i stua på Årnes hos oppdretter Hilde-Gunn. Det var den 7 august 2009. Lett å huske : 070809.  Hundemamma Lene var den perfekte mamma . Hun var iallefall alltid glad for å se dem når de kom på besøk. Vi fant aldri ut hvem som var eldst og hvem som var yngst, eller så glemte vi det. Det var ikke så nøye. 

deler en sniff på en benk i hundeparken

Mack har slekta på besøk

Lene og Charlie

Det som er vesentlig er at Charlie reiste over fjellet med menneskene sine  da han var gammel nok, mens Mack ble igjen. For så å komme til meg da han  var 6 måneder, februar året etter. Alt av valpebilder ble i fortidsperspektiv for meg, mens for Lene og K så var det sanntid  de hadde opplevd. Jeg var litt misunnelig på dem for det. Alle månedene ekstra de hadde fått  med sin godgutt . Før jeg visste at Mækkelækk eksisterte en gang!

Med Mack fulgte det ikke bare god oppdragelse og verdens beste oppdretter, men også kontaktinfo til Lene ( ja, Charlie, flyttet fra en Lenemamma til en annen) og K. Kunne jo være hyggelig å holde kontakten med flere fra kullet? Dette var jo utenkelig da jeg fikk min forrige hund.Så det ville vi gjerne.

Vi møttes ved oss på Jessheim den sommeren gutta fylte  ett år. De herja vilt på plenen ved Døli skole , som de aldri hadde vært fra hverandre.. Vi tok tusenvis av bilder hvor vi  sammenlignet kjennetegn og personlighet og delte bilder så fort vi hadde sagt adjø. Mack var den lille reven, mens Charlie var den gossine røde pandaen. Og sånn ble proposjonene resten av deres levetid. Siden da traff vi hverandre med få unntak hver sommer. Enten dro Charlies gjeng til Østlandet, eller vi i Vesterled. Noen somre klarte vi å treffes begge steder. Sommeren, det var Bergen eller besøk. Vi farta land og strand rundt.

Brødre i det grønne

Ofte besøkte vi Hilde Gunn ,sammen med May og hennes gutter  Storm og Cesar. Gutta gikk fra fang til fang, og tagg kos og godis der de kunne.  Både husets cavalierer og de besøkende koste seg. Det var flagghaler, og lange silkeører så langt øyet kunne se. Med flere golden som artige innslag. 

Etterhvert fikk vi Tardis i hus. Han og Charlie gikk aldri overens, men vi fikk da lurt oss til en fotosession hvor de  ble bestukket med godis og klar melding om å sitte pent. hvert år Vi gikk turer og fant  favorittsteder vi bare måtte besøke. Vi fikk aldri til å feire den 7 august sammen, men hadde det som mål.

To Lene, en Eirin, tre skjønnheter

Bergen

Mor og to sønner

Gutta krutt

To aldrende herrer i Bergen

Skjønne Charlie

 

Det er mange gode minner jeg bevarer i skuffen for de gode stundene. Forventningen når bagasjerommet åpnes og Charlie hoppet glad ut. Kosetøyelgen det ble mindre og mindre igjen av for hvert år.  Da Mack gikk berserk i annen hunds matskål i denne hunds hjem ( ingen respekt der altså) så lo vi så vi gråt. Det var bare å henge på, for den skåla ble dytta rundt i ekspressfart. Charlie. stakkar fikk ikke med seg noen ting av middagen.... Vi vakte oppsikt der vi gikk , halene logret i takt med løpende barneføtter og folk som spurte om de var søsken . Og ja det var de jo. 

Ikke minst så husker jeg alle stedene vi var , labbet , gikk og prata, knipsa og la ut på facebook og i bloggen min. Lene fylte fotoalbum etter fotoalbum. Smausafari, liten topptur, trening på torget, ekspedisjon til friluftsmuseet, folkemuseet og Nes kirkeruiner.  Ikke minst Herdla med skumle kuer, gubben og det elektriske gjerdet og revebjeller i julibrisen

Og når hundene lå som små slakt  og slappet av når sola gikk ned, så grilla vi  eller spiste K sin hjemmelagde gourmetmat, spilte spill eller så film. Når alle dyrebutikker var erobret så klart. Det skulle være på hundenes premisser  Så vi var mye ute. 

I blæsten

Smausafari

Herdla

Los Tiggers

Med lillesøster i magen

Badeengler

Titt titt, Storm

Herlige Herdla

 

Charlie fikk hjertetrøbbel før Mack . Men i det lange løp så spilte det ingen rolle. Han ble over 12 år. Han hadde et godt godt , inderlig godt liv. Når jeg tenker på Charlie så er det den luntende logrende frie hunden foran oss på stien, og det mørke mørke pene blikket som var omkranset av en tydelig kajal. Og den store interessen for alt som var spiselig. For såpass måtte det være, for en personlighet som han. Det var bare å bla opp det en måtte ha i lomma. 

ved Bryggen i Bergen

Den fine fossen

Sånn husker jeg deg, Charlie.. med det blikket...Teddybjørnblikket

 

Så kom dagen. Da det ikke er flere dager, og reisen er slutt. Og en må holde i  det tomme halsbåndet, og gå stien alene, uten potespor ved siden av seg .Det ville seg ikke mer .En elsket gammel kropp orker ikke mer spring og væren

Jeg føler med Lene, K og ungene i dag. Jeg unner dem alle de dagene de fikk med verdens skjønneste gutt av en fantastisk rase.  Jeg kjenner min egen sorg på nytt, fra i fjor. At de ikke er med oss her på jorden mer er ikke til å fatte. Regnbuebroen krysses alltid for tidlig, og vi ville så gjerne hatt dem hos oss for flere dager, timer og år. Sorgen må bæres alene, i bølger som river grunnen vekk av føttene våre. For sorg er kjærlighet som ikke har noe sted å dra. Men den kan deles. For vi vet. Jeg , og SA vet hvilken flott hund han var. Og vi er takknemlig for at vi fikk kjenne ham. Og for alle flotte øyeblikk med   dere, gjengen der i Vest. 

Hvil i fred, søteste Charlie. Nå har du funnet broren din igjen. Og hundemamma Lene.

Og de som er glad i hverandre, de lar seg ikke skille av en regnbuebro. Kjærligheten er for stor til det. 

Sånn er det med den saken.

<3