Hvordan var det nå med denne telefonen på 80-90 tallet, før mobilen ble allemannseie? Før mail og internett? I de hin hårde dager med tele både i luren og bakken...
Jo, nå skal dere høre...
Plassering
Det var stort sett en telefon per hustand. Noen få gærne tenåringer på amerikanske filmer hadde telefon på rommet, forma som biler og Mikke Mus,men det var der.
Ellers gjaldt nok det de som bodde andre steder i Norge... De i Oshlo eller Asker/Blærum. Et annet univers.
De som var søkka rike... eller dott.no.
Point being : det var ikke hverdagskost.
Telefonen stod plassert i entreen. Der hvor montøren hadde montert telefonstikkkontakten.Som standard.
Der alle passerte. Så når en snakket i telefonen, så snakket en i telefonen. Noen hadde kanskje lang ledning og muligheten til lukke døra. Ikke alle tenåringsforeldre var lite opptatt av det, det kan en jo tenke seg.....
En skulle generelt ikke snakke lenge i telefonen. Og hadde en besøk, så var det vanlig å gjøre samtalen svært kort. Ikke noe tasteparty med nesa i skjermen, nei...
Oftest var det et eget telefonbord, med plass til telefonen, som ikke hang på veggen lenger, samt en egen bok med telefonnummer ( som en burde lære seg utenat, ettersom det ikke fantes noen hurtigtast.) Gjerne en skuff til penn og adressebok. Puta var ikke altfor myk å sitte på....
Noen hadde en slik:
Deretter stilte man inn plastknotten på en bokstav, og trykket ned knappen nederst, og vips, så spratt lokket på boka opp på ønsket bokstav. Ikke lov å leke med...Ren magi, så klart det fristet
Adressebøker var også populære gaver. Nyttige greier.
men generelt så pugga man telefonummer utenat. For "1881" var dyrt den gang.... Og het opplysningen. Gule siden fantes ikke..Så en fikk ha orden i sakene
Noen steder hadde en også en liten boks til å putte noen kroner i . Å låne telefonen, det var alvorlige greier.. Og det var uforskammet å ikke tilby seg å betale for det.
det ble jo noen runder der eier nekta å ta imot, og låner insisterte, og så kunne det hende at "kommersen" endte med at vi ungene fikk pengene i stedet.. Underholdning i seg selv var det å se voksne leke høflighetsleker..
Bruk og oppsett
En må anta at de fleste apparatene så slik ut : modeller fra 50 tallet og 60 tallet. Den grå, som vi hadde hjemme, var fra 1967.
Det var en ringetone. Per apparat.
Husets nummer var sirlig skrevet i det lille feltet foran, og gjemt bak plastikkbrikke.
I 1986 kom tastetelefonene. Men hvorfor skulle en kjøpe ny av den grunn?
Farmor fikk det da vi ikke lenger delte telefonlinje.Ellers tror jeg nok ikke hun hadde gjort den investeringen.
Man løftet av røret, ventet på summetonen. La på ved å plassere røret tilbake på plass.
Fingeren i rett hull ,i første siffer, dreia skiva til høyre til en kom til tappen nederst, slippe opp, mens skiva gikk tilbake til utgangsposisjon, deretter neste siffer..
Selv om det bare var fem siffer i telefonnumrene den gang, så var det nok til å bli småsvett om en skulle ringe en spesiell.... Skiva liksom advarte, sikker på at vi skal fortsette??tikktikktikk.. som du vil, nå ringer det snart....
Særlig om en skulle ringe et langt nummer, kom det protester fra stua.... Da betydde det : DYRT og riks.
Kampen som fjortis var kampen om telefonen.....
Så ringte det jo da.......og den lyden er jo den samme fremdeles
Og en visste jo aldri hvem som svarte i den andre enden. Så da var det viktig å presentere seg :
"Hei, det er ####, kan jeg få snakke med ###"
Og så kunne en jo håpe på at venninna var hjemme. Ellers måtte en håpe på at hun fikk beskjed.
En burde jo også be en bønn om at vedkommende som svarte ikke kjørte for mye standup...Særlig om det var min far som tok telefonen hos oss.. Han kunne være så utroooolig morsom..
Småsøsken kunne jo også være en pest..Både egne og andres.
Om flammen ringte, så kunne jo det bli rett så kleint
Men , det å være høflig når en var på luren, det var viktig altså..
Og om du svarte i familiens telefon, så skulle en svare med familiens navn..
"Hansens vær så god"
En skjemte jo ut hele huset om en fjolla med slikt. Og så måtte en skrive ned beskjeder på en blokk så en ikke glemte det. Upop å glemme sånt altså...Var garantert- Viktig
( The Bouquet residence, Lady of the house speaking!)
Telefontider
Den gang var det et skille mellom lokaltakst og rikstelefon.
Ganske stor forskjell også.
Og ve den som ringte utenbys før klokka 17. " Det koster en krone bare å løfte av røret!" sa mormor. Tviler på det,men det skulle tas alvorlig!
Så det magiske tidspunktet var altså klokka 5. Etter det løp ikke tellerskrittene så fort... Tydeligvis gikk de over i lett jogg da.
Uansett så gjaldt det jo å være kortfattet. En sløser ikke med andres tid..
Så en avtale kunne planlegges så her :
-Møtes ved bensen/parken/Camilla klokka 6?
-Ok
Ikke noen bekreftende melding på at man var på vei, eller noe sånt. Sms? Hva er det?
En kom når en kom.En var jo i kjømda.Og en venta og hang. Uten lue, med permanentkrøller og Izba. Med plastikkøredobber og rosa leggvarmere.Som det sømmet seg.
Selvsagt hadde en jo også lange samtaler med vennene sine, det kan jo ikke nektes.. Særlig når en var hjemme alene...Forbuden frukt har også nummer...
Da kunne en jo glede seg til regninga.. For den fikk en skylda for---
Masing om at samtalen var over i opphavets øyne kan vel kun sammenlignes med ...ja hva da?
Når alle har hvert sitt nettbrett og sin mobil i dag, så er det kanskje ikke så mange områder igjen der en må dele et gode?
En do, en telefon, en tv, en bil.... Den gang..
Privatliv
- var det mulig?Under slike grumme kår?
Joda, forsåvidt. Som sagt, så fantes det "hjemme alene."
Det fantes foreldre som jobba skift hos venninner.
Og jeg kunne ta meg en tur ned til farmor og farfar, for de hadde dør inn til stua. men det hadde sin pris.. Småerting, ikke minst. Og det lød et pling i annen etasje når en samtale ble avsluttet og påbegynt. Så alle visste i huset at jeg hadde ringt..For å si det sånn.Og at det måtte være noe spes siden jeg ikke kunne ringe så alle hørte...
Når telefonen ringte i det lune hjem, så var det jo å gå og hente den som skulle ha samtalen. Jeg satt vel antagelig på rommet mitt på loftet, men kom ned som et lyn, når det ble banka i veggen. Det kunne jo være telefon!!!
( eller en kurv med vått tøy å ekspedere..En kan ikke vinne hver gang)
En så kunne en jo håpe at de andre i familien var opptatt med sitt. Og ikke le for høyt, eller sitte for lenge... Håpe at de glemte en satt der
.Privatliv er jo også å ignorere..
Telefon bød også på spenning.
Det skumleste og mest spennende var kontakttelefonen. En lokal greie, som kosta masse penger ( Så,ikke så lenge vi fikk holde på med det...) En slo et nummer, og kom på linja med tre fire andre, i ulik alder. Og siden fremmede kunne være farlige så lot vi som vi var noen andre enn det vi var.
Med vekslende hell.
Men det var jo i grunnen litt hyggelig også.
Foreldene våre var ikke så enig...Når regninga kom.
Telefonsvarer og middag
Telefonsvareren kom ikke i alles hjem før på slutten av 80 tallet : En stor boks, med en liten kassett.
Det ble trangere på telefonbordet.
Og ja, fremdeles kun ett apparat per husstand, så en var jo fremdeles avhengig av at den som først oppdaga den blinkende lampa brakte meldinga videre.
En ubesvart telefon, var en tapt telefon. Tilgjengelighet begrenset.
Å komme hjem og gå glipp av telefonen fra Ham... Å hvor bittert...
Sitter ungdommen og venter ved telefonen lenger? Eller er man på chat lenge før??
Men om en nå ikke kunne snakke, så kunne en i allefall forvente å bli ringt opp igjen.
En sleip måte var jo å ringe når venninna satt ved middagsbordet. Da var hun jo utilgjengelig.. Høhø..Og måtte ringe opp igjen
Middag på 80 tallet betydde at alt annet enn folk som skulle spise var bannlyst rundt spisebordet.Null lesestoff, og null dingser.
Og akkurat det med å få ballen over på sin banehalvdel, det var problemet med telefonsvareren, mente mange . For en måtte jo ringe tilbake. Før kunne en jo tenke tapt er tapt..dett var dett.. Men nå hadde en jo fått gitt beskjed om at en ville ha kontakt. Uhøflig å ikke ta opp røret da..
Sånn var det med den saken.
Har man tapt noe på veien?
Kanskje??
Dagens ungdom har vel ikke opplevd følelsen av å krølle telefonledningen rundt fingrene, og kjenne hvor støl en blir av å krølle kroppen i en trang entre hvor en ender i en eller annen stilling på gulvet.
Men lykkelig alikevel ....
Og en telefonsamtale var en samtale hvor en var helt og fullt opptatt av den en snakket med. Siden telefonen var i gangen, ikke ved tv-apparatet. Så en drodla jo da...eller telte striper på tapeten
Nærvær...
Mobiltelefonen har heller ikke funnet opp en app som dekker tilfredstillelsen av å virkelig slenge på røret i sinne...
Alternativene
Det det er vilje er det vei... og det fantes jo...
Som tidligere nevnt, alene hjemme, eller venninner hjemme alene, besteforeldre....eller...
Da jeg gikk på folkehøyskole i 92/93 var kronestykker til automaten en viktig faktor i hverdagn. Vi hadde bare automater vi... Og ikke alle var like snille og gadd å svare og begi seg ut på leting i 3 etasjer, tross alt kunne mottager være hvor som helst..
Og det var telefonkø, for å si det sånn..
Etterhvert ble det enklere, uten kronestykker :
Hva nuh?
Men jeg skjønte at noe var skjedd da jeg og kjæresten i 1999 var på Oslo S
.Jeg skulle gi en kjapp beskjed, grep etter kortet og speida etter en rød boks, og han holdt meg igjen, og dro en sak opp av lomma : mobilen sin.
Så rart... jeg kunne ta en telefon der jeg gikk og stod? Og kommunisere uten å måtte høre stemmen til den andre? Og porto var ikke involvert....?
Og slik begynte en ny era.
Slik vi kjenner den. Sms, chat, internett, mms.
Til og med knappene er borte. Nå er det berøringsskjerm...
Hver i hustanden sin dings, sitt deksel , sitt bakgrunnsbilde, sitt privatliv, bak lukkede dører, alltid pålogget.
Å røre noens mobil er det ypperste av frekkhet. Milevis fra fattern som stod i døra og insisterte på at jeg skulle legge på..... Og med ører i nakken prøvde en å drøye det litt til...
Hustelefonen er snart historie nå. I hele kongeriket
Hustelefonen vår ble sagt opp for to tre år siden. Ikke før. Tenkte at den var jo nødvendig,ikke alle liker å ringe på mobilen.
Nå er den i grunnen ikke noe savn....Folk ringer nå alikevel. Og en tar den jo.
Før spurte en : hvordan har du det?
Nå spør en først : hvor er du hen nå?
Og dagens tenåringer har aldri brukt en dreieskive...
Tenk det, Hedda!
