impulsivt hue

tatt en gang i våres, 2015 . det nådde bhstroppen..

Wales, juli 15

Det jeg elsket med langt hår.. lærerinnekringla..Og fornemmelsen når jeg slapp det ned..

Farvel,hos frisøren 14 oktober

Litt sånn krampeblde, måtte ha et oppdatert bilde. Vått i tillegg..

Impulsiv? Jeg ? Ja, i noen sammenhenger ... Fra å ha spart ned til bh stroppen, så skulle det ikke store dyttet til før  jeg hadde misjonssveis til litt nedenfor øra..
Du vet, sånn sveis som verken vekker lyst og forargrelse..

Hva jeg tenker ?
Veel-- angrer litt på at jeg ikke tok et før bilde før lokkene falt. Og er vel ikke helt mentalt bevisst jeg nå har kort hår igjen.

Jeg savner følelsen av håret ned over ryggen,og å ha litt å dille med, flette, hestehale, spre det utover puta, kjenne at det er laaaangt.. Svinge på hestehalen..
Litt rart å kaste strikker og legge vekk spenner..
Merkelig å vaske håret, og stå der og famle i lufta, for der er det jo ikke noe hår..

På den annen side ; kler jeg egentlig langt hår? jeg er jo ikke sikker. Det er liksom klart ja , men like klare nei som respons.Tjukt er det ikke..
Og det trengte mer enn en stuss for å bli bra... frisørvenninna mi hadde rett i det...
Og det er godt å føle seg lettere i sveisen. Ikke noe hår som flyter rundt i hjelmen. Jeg liker jo ikke å ha det løst.
Godt å føle at det er grei sveis, i stedet for å tafse det sammen i en knute. Noen ganger føler en det som en herlig rufs, andre ganger er det  mer som en liten håpløs pistrete ingenting..
Tardis kan legge seg til rundt nakken uten at det lugger

Forrige gang jeg gikk fra langt hår tok det ikke lang tid før jeg testa ut kort kort..
Dit skal jeg ikke igjen.. vi får se om det gror ut igjen.. Har lært at en aldri skal si aldri for hår