om å skjule hemmeligheter av den blåsvarte sorten..

Jeg har de siste dagen hatt den skjebne å ha en real blåveis under det ene øyet.
( nei, ingen bilder i dette innlegget)

Årsaken skal jeg ikke komme inn på, men forbigå i stillhet, for det er noe jeg ikke ønsker å utbrodere. Ferdig snakka.
Og det er jo litt uvanlig for meg som har en utbredt delingskultur, og klarer å se en morsom historie å fortelle i  det meste.
Nei, sorry, ingen morsom stubb av typen da jeg smalt inn i vantet i Stjernehallen som 11åring da jeg gikk som nybegynner på kunstløpskole..

Så, dette er med andre ord noe jeg ikke vil ha så mye blest om.
Skjønt, i dagslys er det jo godt gjort å skjule slikt.
Og "Jeg er ikke klar til å snakke om det ennå.." funker knapt nok  første dagen.
Har endt opp med en "ikke noe å snakke om, pfft" Blir lettere og lettere å gjenta..
( og så skylder jeg mannen å si at han ikke er delaktig....)

Løsningen ble å finne fram tuben med dekk krem, og ellers la det stå til..
Herved vil jeg si noe om det å prøve å skjule seg , når det ikke alltid går.
Jeg mener : når jeg forsøker noe slikt, så får man jo noen tanker.. og ja, jeg sier forsøker..

¤ For det første så er det slitsomt. Å passe på å unngå lys, ikke se folk i øynene, og å vente spørsmålet om hva som har skjedd. Du er obs på det hele tiden, selv om en glemmer det for en liten stund. så, rent kjett er det, først og fremst. En blir pokker så selvbevisst

¤ og som underpunkt : hvor lett det er å unngå å se folk i øynene, selv om de tror du gjør det, og de tror de gjør det.. Og det vet jeg, for jeg kan ikke unngå å se det lille sekundet de registrerer det, men velger å ignorere, men alikvel tar inn observasjonen. Litt avsky, litt overaskelse, litt egen tolkning, og så skjule at de har sett, og late som ingenting Så : jeg ser folk i øynene uten å tenke over det, og tror alle er like åpne.. Interessant.. Det var en vekker...

¤ Å bortforklare / ikke svare er en kunst.... Jeg har ikke barn, og er ikke god på avledning. Salig er de som bare prater om seg og sitt, og ikke spør om noe. "Vil ikke snakke om det!" innbyr jo til spekulasjoner.  Og jo mer mystisk jeg lyder, jo mindre funker avfeiiing som metode, hvilket er det en vil oppnå..jeg kan ikke dette her, det meste kan jo deles, tenker jeg.. Tause Eirin,  det er noe annet enn taushetsplikt , venners hemmeligheter og julegavelister..

¤ Følelsen av skam. At det er noe galt med meg, at jeg stikker meg ut negativt...
Litt kjent for en neglebiter, men alikevel... En holder ikke helt mål akkurat for øyeblikket. Blåveiser er jo heller ikke noe å være stolt av, for å si det sånn.
Jeg tenker  også  mye på hvordan det må være "å leke "denne leken oftere enn meg... De som har partnere som slår, eller som selvskader og ikke vil bli sett. Solbriller, dekk- krem , alltid lange ermer og så videre. Så ufattelig ufritt.. å hele tiden håpe å ikke bli avslørt, møte avsky eller folk som ikke kommer til å forstå eller vil forstå.. Late som, avlyse avtaler, unngå folk.... Jeg er heldig...
Og videre : hva med dem med usynlige sår, som har det vondt inni seg, og er redd folk skal se etter, en gang til... Det er jo ikke alt som alle skal vite... Nyttige refleksjoner å gjøre seg..

¤ Hvilke mennesker som spør : merkelig nok er det få menn... De registerer skyggen, men fortsetter samtalen som om ikke noe har skjedd. Damer er altså mest pågående. Bekymret, omsorgsfulle, oppriktig engasjert..
Befriende for meg som er ute av "Ikke se meg" leken når blåveisen visner, men også litt bekymringsfullt. Tør ikke menn ta opp slike temaer? Blir de usikre i sånne følelsesgreier? Er dette en manne ting? Handler det om å ikke trå over andres grenser?Rett og slett la folk være i fred?
Elevene mine har jo også spurt, og der er det ikke noe skille på kjønn. Så, på ett eller annet tidspunkt så lærer  altså unge menn at en skal passe sine egne saker og holde munn

¤ At det er litt godt å se forvandlingen med sminke. Jeg har jo faktisk et ansikt å ivareta også. Kanskje det blir lettere å fortsette med krigsmalinga nå som det har blitt et nødvendig rituale på morran?

Hver morgen når jeg nå våkner betrakter jeg halvmånen under øyet og tenker ; tålamod...
Så, aldri så galt når en kan ta lærdom..