Tanker om bryllup

En kollega/venninne giftet seg i dag... Og jeg var med som fotografassistent.

I grunnen er bryllup rare greier.  Sånn bortsett fra kjolen, festen, gjestene, pynten i alt fra hår til bukett,så er hele vielseskonseptet litt underlig. Det er jo  faktisk ikke noe annerledes om en tar en svipptur innom et kontor, et skogholt eller en  liten kirke i sydlige eksotiske strøk.

Ramma rundt bestemmer man selv. Konseptet, selve seremonikonseptet  facinerer meg.
En kan jo trygt si at det endrer livet ditt. Å kjøpe hus endrer også livet ditt, men det er å signere på et papir. Å takke ja til en studieplass som vil ta deg ut i verden også en signatur og en livsfaseendring.

Så, følg meg på dette : den ene dagen er man forlovet, man har vært det i lengre tid.  Man er status ugift.
For så, foran en person med myndighet si ja en gang hver, og så har man plutselig skiftet status.Og liv.

I riktig  konservative tider og i riktig konsevative miljø, så får man nå lov til  noe som bare sekunder før to ja er å anse som fysj på lanken.

Som om en ikke er den samme etter at en snur ryggen til denne myndighetspersonen.. På grunn av to ja.
Man blir frue, mannen blir noe han også, men spinnersiden blir frue. Hun var frøken og samboer i går, for ett minutt siden, men nå er hun frue. Er man ikke lenger den samme? Er det noe nytt som venter? Annet enn en navnforandring, gjerne et tillegg til hva man allerede har, om en skal være moderne. Nå venter en forventning om masse kyssing.

Snåle greier
Men sånn må det vel være  når en bekrefter noe så snålt og underlig som kjærligheten...
Hvorom allting er:

Hjertlig  til lykke!!