-- og så skal mamsen i seng..
mandag 30. april 2018
EFIT 30 april... Disorientert...
-- og så skal mamsen i seng..
søndag 29. april 2018
ukas mobilfoto, uke 17
 |
| Søndag : Vi vasker trappa og gangen igjen... |
søndag 22. april 2018
ukas mobilbilder uke 16
 |
| Mandag : Or |
 |
| Tirsdag : Skoddemorgen |
 |
| Onsdag : De er tilbake! Syklene |
 |
| Torsdag : Utdanningsforbundets lokale årsmøte. Alle registrerte får et lodd. Så vet vi hvor mange stemmeberettigede vi har |
 |
| Fredag : ULV!! I skolegården! Helt sikker. Røyker gjør den også... |
 |
| Lørdag : Loppis.Ørepynt, bøker, apefigut, høne til syrran, magebelte,kuveske, smykketre, og rørepinner |
 |
| Søndag : Stevne i Drammen. 3, plass i FS2 og bestått trikseprøve kl 1 |
søndag 15. april 2018
Ukas mobilfoto, uke 15
Jeg er så glad i å være kontaktlærer på tiende trinn..
Det er noe helt eget med å være kontaktlærer på tiende trinn.. Især når vi bikker vinterferien, og en innser at hver øyeblikk sammen i klasserommet er så dyrebart. Jeg kan ikke si noe annet enn at å være med elevene mine er den beste delen av jobben, og tiende trinn siste halvår har alltid vært noe spesielt.
Jeg kan gi deg tre gode grunner for hvorfor
Vi kjenner hverandre
Vi har tre års fartstid sammen nå. Jeg husker jo de kom med barneansikter, så spente og nye i klasserommet mitt. Man skulle jo bli kjent. Hvem var de? Hvem var jeg? Hva skal vi finne på sammen? Hvordan vil de respondere på alt det jeg har kokt ihop til timene?
Nå vet vi hvem vi er. Vi har en egen sjargong, vi er 10x, vi er en gjeng.
De tar mine spøker, jeg vet hva som rører seg bak deres smil og latter.
Elevene mine har modnes, vi har vært gjennom alle fasene sammen. De første karakterene, konferansesamtalene (Muttern og fattern er rett så kleine/chrinshje i blant...)
Tentamen etter tentamen er gjennomført, vi har diskutert, vi har undret oss. Vi har kommet tilbake etter sommerferien, litt mer rampete. Vi har hatt den vanskelige samtalen. Jeg har hatt lyst til å smelle hardt med døra, de har kalt meg teit.
Jeg kjenner dem rimelig godt.. Og likevel kan de overraske meg. Aldri skal jeg si til en elev at jeg ikke hadde trodd de skulle prestere så bra som de gjør. Men jeg blir alikevel ofte forbløffet over hva elever kan finne på i arbeidene sine, eller hvor fort de kan endre kurs.
En blir ikke gammel som mennekse i denne jobben. En blir leken , tror jeg. lærer masse nye ord. Er oppdatert på musikk og diller. Hva kidza liker..
De er mine, til låns. Og jeg er deres. På godt og vondt.
Ikke minst kan de lese håndskriften min.. Det er i allefall et bevis på at vi er på bølgelengde.
Kull etter kull har jeg fulgt ut i junikvelden. Bunader, festkaker og fagre taler...Og ett er sikkert. Uansett hvem du er siste året på ungdomsskolen, på ett eller annet tidspunkt så skjer det noe i tiende. Blikket blir fastere, viljen blir sterkere. En står for noe. Flagger seg selv. En er ikke bare en ungdomskolefjortis. En er blitt en kjekk ung mann eller dame. Jeg vet at det skjer, jeg ser det skjer, men jeg undres og fryder meg over det alikevel.
Som lærer ser jeg at de modnes til en mer voksen og ansvarlig versjon av seg selv...Alikevel... aldri langt unna barnet de var da de kom på besøk en dag i juni, som 7 klassinger.
Målet er i siktet
Siden helt i starten av 8. klasse, og i stadige små drypp så snakker jeg om det. Eksamen. Det endelige.
Såå langt unna når man er 13 år. En realitet når de står der, i våren i tiende, klare til dyst. Nervøse, engstelige, men de er forberedt. Dette har vi jobba for i mange etapper. Nå er vi der. Nå skjønner de det, og kjenner det på sin egen kropp.
Vi skal lage magi sammen nå i sluttvurderingen. Vi har skrevet tekster, fremført, deklamert , notert,analysert ,sett filmer, hatt fagsamtaler og lekt leker. Vi har vært på turer, og hatt uplanlagte stunder sammen der samtalen tok en annet vei...
Nå gjelder det.....
Mine søte små har fått blikket. Tiendetrinnsblikket. Da de kom så de rett på meg. Jeg var en ukjent voksen som de ikke visste hvor de hadde. Da de kom tilbake etter sommerferien så så de ned. Ned i mobiler, ned i læringsbrett, ned i bøker, inn i hverandres blikk. Læreren var gammelt nytt, ja...
Til slutt får de Tiendetrinnsblikket. De ser meg rolig i øynene, for å bekrefte det de sa, for så å se forbi meg, og videre inn i horisonten. Ikke lenger er jeg den nye skumle lederen, ikke lenger er jeg den som kjaser og maser og ber om kontakt. Nå er jeg pedagog i den betydningen ordet opprinnelig hadde : en som leder elevene til lærdom. Nå er jeg blitt veileder. Ungdommen har veien i sikte, og trenger bare en hånd støttende på skulderen.
Eksamen nærmer seg, spent er jeg. Hva vil disse prestere? Hvordan vil de vise sitt beste?
Så skal de videre, og jeg kan puste ut. Målet er nådd. Takk til støttespillere, kollegaer og foreldre.,
Melankoli og sødme
Hver klasse , sin melodi, sin rytme. Bestående av hver eneste lille sjel som står på lista en får i handa litt før 7.trinn kommer på besøk
Det er vel en kjent sak at jeg møter hver 8.klasse jeg får med en dose melankoli og savn.I augustlyset ser jeg ut over den mangfoldige flokken og tenker : nei, disse ligner ikke mye på dem som forlot meg i fjor... Hvor jeg skulle ønske at de var tilbake.. Denne gjengen er meg totalt ukjent, selv om de ser hyggelige og forventningsfulle ut..
Det er også en kjent sak at innen en to- tre uker har gått så savner jeg fremdeles de som dro videre, men jeg ser jammen mulighetene i de nye også.
Ikke før er det høstferie, så er det mine barn jeg sender ut i en velfortjent pause, for jammen har vi funnet tonen. Som jeg alltid visste jeg ville... Hjertet er bare litt tregt i oppfatningen sin..
Men en forbereder seg jo. På at avskjeden kommer. Og da blir hvert øyeblikk så dyrebart. Forteller jeg dem at de kommer til å bli savnet, så blir de smigret, men noen ler alltid og sier at det skal være en lykkens dag når de er ferdig på dette bruket. Mulig det, men de fleste finner dog seg selv i en noe nostalgisk fase når en står der med vitnemålet, og en skjønner det "Tenk at vi ikke skal gå på samme skole mer, i allefall ikke i samme klasse...!"
På ett eller annet tidspunkt oppdager nemlig tiendeklassingen også at en har en felles historie med de andre. "Ååååå ! Husker du den gangen i slutten av åttende da..." "Ja ,guuuuuri, det er lenge siden, da"
De legger nok ikke merke til smilet mitt da, men jeg skjønner jo akkurat hva de mener.
Ikke før er påska over, så er standpunkt, og eksamen over oss. Og jeg vet det er slutten på vår saga sammen.
Alt jeg kan gjøre er å satse på å skrive en treffende tale, og forsikre dem at de ikke vil bli glemt.
og det blir de da heller ikke! Jeg skal jo treffe flere av dem igjen, som vikarer, som russ eller på butikken ! "Jobber du på XXXX skole ennå?" "Jada, nå har jeg niende trinn..." Aldri slår det feil, jeg ser glimtet av minner om da de gikk det året, og de ler, litt flau.. "Huff da, er de like ille som oss?"
Jo, det er noe helt spesielt å være lærer på tiende trinn. En vil jo håpe at en har gjort en liten forskjell i et annet menneskes liv. At en har dytta dem framover, sett dem, hjulpet dem til å finne det gode i seg selv. Framtiden er jo uviss, og i det ligger sjarmen Nå skal noen andre overta, og det blir ikke som ungdomsskolen, nei! Videregående er utrådd mark
Min treårsyklus som ekstramamma er over etter en tiendeklasseavslutning. Siste skoledag, med gårsdagens kaker , og en opprømt rektor i sommerferiemodus er sår. Jeg har ingen klasse mer, ingen å høre til...
Hvordan trøste seg : ferien er lang og god, og august venter en ny flokk som skal inn i ungdomsskole livet. Og det ordner seg. Det er livets gang, for en lærer.
Jeg kan gi deg tre gode grunner for hvorfor
Vi kjenner hverandre
Vi har tre års fartstid sammen nå. Jeg husker jo de kom med barneansikter, så spente og nye i klasserommet mitt. Man skulle jo bli kjent. Hvem var de? Hvem var jeg? Hva skal vi finne på sammen? Hvordan vil de respondere på alt det jeg har kokt ihop til timene?
Nå vet vi hvem vi er. Vi har en egen sjargong, vi er 10x, vi er en gjeng.
De tar mine spøker, jeg vet hva som rører seg bak deres smil og latter.
Elevene mine har modnes, vi har vært gjennom alle fasene sammen. De første karakterene, konferansesamtalene (Muttern og fattern er rett så kleine/chrinshje i blant...)
Tentamen etter tentamen er gjennomført, vi har diskutert, vi har undret oss. Vi har kommet tilbake etter sommerferien, litt mer rampete. Vi har hatt den vanskelige samtalen. Jeg har hatt lyst til å smelle hardt med døra, de har kalt meg teit.
Jeg kjenner dem rimelig godt.. Og likevel kan de overraske meg. Aldri skal jeg si til en elev at jeg ikke hadde trodd de skulle prestere så bra som de gjør. Men jeg blir alikevel ofte forbløffet over hva elever kan finne på i arbeidene sine, eller hvor fort de kan endre kurs.
En blir ikke gammel som mennekse i denne jobben. En blir leken , tror jeg. lærer masse nye ord. Er oppdatert på musikk og diller. Hva kidza liker..
De er mine, til låns. Og jeg er deres. På godt og vondt.
Ikke minst kan de lese håndskriften min.. Det er i allefall et bevis på at vi er på bølgelengde.
Kull etter kull har jeg fulgt ut i junikvelden. Bunader, festkaker og fagre taler...Og ett er sikkert. Uansett hvem du er siste året på ungdomsskolen, på ett eller annet tidspunkt så skjer det noe i tiende. Blikket blir fastere, viljen blir sterkere. En står for noe. Flagger seg selv. En er ikke bare en ungdomskolefjortis. En er blitt en kjekk ung mann eller dame. Jeg vet at det skjer, jeg ser det skjer, men jeg undres og fryder meg over det alikevel.
Som lærer ser jeg at de modnes til en mer voksen og ansvarlig versjon av seg selv...Alikevel... aldri langt unna barnet de var da de kom på besøk en dag i juni, som 7 klassinger.
Målet er i siktet
Siden helt i starten av 8. klasse, og i stadige små drypp så snakker jeg om det. Eksamen. Det endelige.
Såå langt unna når man er 13 år. En realitet når de står der, i våren i tiende, klare til dyst. Nervøse, engstelige, men de er forberedt. Dette har vi jobba for i mange etapper. Nå er vi der. Nå skjønner de det, og kjenner det på sin egen kropp.
Vi skal lage magi sammen nå i sluttvurderingen. Vi har skrevet tekster, fremført, deklamert , notert,analysert ,sett filmer, hatt fagsamtaler og lekt leker. Vi har vært på turer, og hatt uplanlagte stunder sammen der samtalen tok en annet vei...
Nå gjelder det.....
Mine søte små har fått blikket. Tiendetrinnsblikket. Da de kom så de rett på meg. Jeg var en ukjent voksen som de ikke visste hvor de hadde. Da de kom tilbake etter sommerferien så så de ned. Ned i mobiler, ned i læringsbrett, ned i bøker, inn i hverandres blikk. Læreren var gammelt nytt, ja...
Til slutt får de Tiendetrinnsblikket. De ser meg rolig i øynene, for å bekrefte det de sa, for så å se forbi meg, og videre inn i horisonten. Ikke lenger er jeg den nye skumle lederen, ikke lenger er jeg den som kjaser og maser og ber om kontakt. Nå er jeg pedagog i den betydningen ordet opprinnelig hadde : en som leder elevene til lærdom. Nå er jeg blitt veileder. Ungdommen har veien i sikte, og trenger bare en hånd støttende på skulderen.
Eksamen nærmer seg, spent er jeg. Hva vil disse prestere? Hvordan vil de vise sitt beste?
Så skal de videre, og jeg kan puste ut. Målet er nådd. Takk til støttespillere, kollegaer og foreldre.,
Melankoli og sødme
Hver klasse , sin melodi, sin rytme. Bestående av hver eneste lille sjel som står på lista en får i handa litt før 7.trinn kommer på besøk
Det er vel en kjent sak at jeg møter hver 8.klasse jeg får med en dose melankoli og savn.I augustlyset ser jeg ut over den mangfoldige flokken og tenker : nei, disse ligner ikke mye på dem som forlot meg i fjor... Hvor jeg skulle ønske at de var tilbake.. Denne gjengen er meg totalt ukjent, selv om de ser hyggelige og forventningsfulle ut..
Det er også en kjent sak at innen en to- tre uker har gått så savner jeg fremdeles de som dro videre, men jeg ser jammen mulighetene i de nye også.
Ikke før er det høstferie, så er det mine barn jeg sender ut i en velfortjent pause, for jammen har vi funnet tonen. Som jeg alltid visste jeg ville... Hjertet er bare litt tregt i oppfatningen sin..
Men en forbereder seg jo. På at avskjeden kommer. Og da blir hvert øyeblikk så dyrebart. Forteller jeg dem at de kommer til å bli savnet, så blir de smigret, men noen ler alltid og sier at det skal være en lykkens dag når de er ferdig på dette bruket. Mulig det, men de fleste finner dog seg selv i en noe nostalgisk fase når en står der med vitnemålet, og en skjønner det "Tenk at vi ikke skal gå på samme skole mer, i allefall ikke i samme klasse...!"
På ett eller annet tidspunkt oppdager nemlig tiendeklassingen også at en har en felles historie med de andre. "Ååååå ! Husker du den gangen i slutten av åttende da..." "Ja ,guuuuuri, det er lenge siden, da"
De legger nok ikke merke til smilet mitt da, men jeg skjønner jo akkurat hva de mener.
Ikke før er påska over, så er standpunkt, og eksamen over oss. Og jeg vet det er slutten på vår saga sammen.
Alt jeg kan gjøre er å satse på å skrive en treffende tale, og forsikre dem at de ikke vil bli glemt.
og det blir de da heller ikke! Jeg skal jo treffe flere av dem igjen, som vikarer, som russ eller på butikken ! "Jobber du på XXXX skole ennå?" "Jada, nå har jeg niende trinn..." Aldri slår det feil, jeg ser glimtet av minner om da de gikk det året, og de ler, litt flau.. "Huff da, er de like ille som oss?"
Jo, det er noe helt spesielt å være lærer på tiende trinn. En vil jo håpe at en har gjort en liten forskjell i et annet menneskes liv. At en har dytta dem framover, sett dem, hjulpet dem til å finne det gode i seg selv. Framtiden er jo uviss, og i det ligger sjarmen Nå skal noen andre overta, og det blir ikke som ungdomsskolen, nei! Videregående er utrådd mark
Min treårsyklus som ekstramamma er over etter en tiendeklasseavslutning. Siste skoledag, med gårsdagens kaker , og en opprømt rektor i sommerferiemodus er sår. Jeg har ingen klasse mer, ingen å høre til...
Hvordan trøste seg : ferien er lang og god, og august venter en ny flokk som skal inn i ungdomsskole livet. Og det ordner seg. Det er livets gang, for en lærer.
lørdag 14. april 2018
Jeg er så glad i hendene dine, mamma... ( fra en liten hund til matmor)
Jeg er så glad i hendene dine, mamma
De gjør meg bare godt.
For hendene dine gir meg kun trygghet
De har aldri rista og slått.
Jeg er så glad i hendene dine, mamma
Du rekker meg dem når du kommer hjem
sånn at jeg kan snuse godt, og susse litt
og hvem du har hilst på i dag kommer frem
Jeg er så glad i hendene dine, mamma
Når du kjæler med pels og hals
og klør meg litt ekstra bak øret
samt der hvor halen danser vals
Jeg er så glad i hendene dine, mamma
Når du løfter meg opp er jeg din
slik da jeg første gang på fanget
fikk sovne i mykheten din
Jeg er så glad i hendene dine, mamma
de fester på lenka for tur
vi oppdager gater og stier
og plukker opp etter meg, aldri sur..
Jeg er så glad i hendene dine, mamma
for de åpner opp skuffer, skap og poser
Du tar ut sånne smaskensgode saker
Og til nesa mi dem loser
Jeg er så glad i hendene dine, mamma
For de sjekker om noe er galt og ikke i lage
Du klipper klør, og børster ut floker
og når det er over så koser du min mage
Jeg er så glad i hendene dine, mamma
For med dem forteller du meg hva du vil
en flat hånd betyr high five, du peker - ut dit
Vi repeterer og gjentar hver eneste drill
Jeg er så glad i hendene dine, mamma
og det er ikke vanskelig å skjønne seg på
For med dem forteller du at du er glad i meg
Og jeg forguder deg å'
De gjør meg bare godt.
For hendene dine gir meg kun trygghet
De har aldri rista og slått.
Jeg er så glad i hendene dine, mamma
Du rekker meg dem når du kommer hjem
sånn at jeg kan snuse godt, og susse litt
og hvem du har hilst på i dag kommer frem
Jeg er så glad i hendene dine, mamma
Når du kjæler med pels og hals
og klør meg litt ekstra bak øret
samt der hvor halen danser vals
Jeg er så glad i hendene dine, mamma
Når du løfter meg opp er jeg din
slik da jeg første gang på fanget
fikk sovne i mykheten din
Jeg er så glad i hendene dine, mamma
de fester på lenka for tur
vi oppdager gater og stier
og plukker opp etter meg, aldri sur..
Jeg er så glad i hendene dine, mamma
for de åpner opp skuffer, skap og poser
Du tar ut sånne smaskensgode saker
Og til nesa mi dem loser
Jeg er så glad i hendene dine, mamma
For de sjekker om noe er galt og ikke i lage
Du klipper klør, og børster ut floker
og når det er over så koser du min mage
Jeg er så glad i hendene dine, mamma
For med dem forteller du meg hva du vil
en flat hånd betyr high five, du peker - ut dit
Vi repeterer og gjentar hver eneste drill
Jeg er så glad i hendene dine, mamma
og det er ikke vanskelig å skjønne seg på
For med dem forteller du at du er glad i meg
Og jeg forguder deg å'
EFIT 14 april
Helge EFIT er litt "meh" Med mindre det skjer litt.
Så, her er min dag... fram til midnatt..
8.29 . Våkna litt før planlagt, kan du si.... Men registrerer at jeg ikke har trengt sokker i natt heller..
9.26 : fikk jo ikke sova igjen... Så jeg ble liggende og fantasere om kreativ lydighetsprogram...
10.27 : hadde kosestund med vofsene før vi stod opp. Fant ut at Mack visst synes det var en grei ide å ha med seg denne hjem i pelsen da gikk kveldstur i går. Den kan jo ikke ha vært noe god å ha på?
11.43 : det skal betales regninger... Alle beløp føres i den grønne boka mi.
12.28 : Krokus!!!
13.31 : denne karen møtte jeg utenfor inngangen til vetrinærhøyskolen . Eier oppfordra oss til å hilse litt. Han hadde 3/4 blått øye... kjekkas!!
14.11 : Snacksen på dommerseminaret. Vi har lite å klage på ja...
15.44 Vi har gjesteforeleser som snakker om skadelige øvelser og naturlig bevegelsesmønster for hund. Dette er den pyrineiske gjeterhunden Musli. Begge gutta mine digger henne.. Hun beveget seg fint..
16.20 : man drikker moccakaffe av en pappkopp med kult mønster..
17.14 : innimellom trikseprøvedebatt og hva vi ellers er opptatt av så har jeg både perm og penner
18.39 : kunst på vetrinærhøyskolen i Oslo.
19.16 : er på Oslo S , og lurer på... hvem vil ha iskrem med kull!!!! Selv om det skulle smake kokos???
20.14 : Kløfta <3
21.26 : ute med gutta. Fremdeles snø som må tines...
23.04 : Glem kjøttbullar ! Dette er det beste fra det svenske kjøkken..... addikted!!
Takk for i dag.. ses den 31!
Så, her er min dag... fram til midnatt..
 |
| 22.03 : Løvbiff med pommes frites... litt sånn 80-talls lørdagskos... |
Takk for i dag.. ses den 31!
Abonner på:
Innlegg (Atom)