Nostalgi, EFIT, bikkje,håndarbeid, og min oppriktige mening! Scroll og kos deg.


Ha alltid med deg en bok, spilleliste og sorte poser på din vei....


May the circle be open, but unbroken
May the peace of the Godess be forever in your heart..
Merry meet, and merry part
And merry meet again.....

Mitakuye oyasin

Blessed be!







søndag 20. september 2015

EFIT 20 september

Vi kom sent hjem etter å ha sett Bølgen på kino i Oslo. En film om ei Vestlandsbygd, et ras, en flodbølge og en framtidig faktisk hendelse. Mye flotte effekter, men manuset kunne vært skrevet av en av elevene mine... God Norgesreklame da..

11.15 Leser litt i avisene fra i går

12.05 : vi leser avis,cavalieren har lagt seg godt til..

13.29 : opp og virk. Ny dusjsåpe. Lukter pære..mmm

14.53 : leser nettavisene, Mannen er en fjellformasjon som man vet kommer til å rase. .Men som vanlig med menn, så skjer det ikke stort. Heldigvis... men avisene holder spenningen oppe..

15.07 : Mannen er fotograf. Han spiser noe med ost, og da vil Mack minne han på at små hunder er svæært sultne..
16.16 : vi er i skogen.. Tardis sin tur til å løpe løs..

Bonus1 : innkalling , det kan vi!

Bonus 2 Kjenner at du lever med slike poteavtrykk

17.15 )()(/(/&&&""¤¤%&!!! Må gjøre alt på nytt... ( bilde fra filmweb var ikke så lurt)
18.02.... Sukk klessorteing og oppvask gjør seg ikke selv...
19.21 Dagen over

20.07 : korssting som gjelder nå
Og hva er greia med at blogginnlegget ikke finnes på EFIT siden??? Det er det dummeste...

torsdag 17. september 2015

Hva man ønsker seg aller mest?? Gjett liksom..

... skrev man  like etter midnatt... rimelig høy på noen bilder en hadde fått på en viss kjendisgruppe...

Så en kan jo i ettertid være takknemlig for at en stoppa der...
For hva en ønsker seg aller mest, det bør en tenke gjennom.... i alle fall når en fyller tjuetjueto, og skulle vite bedre ...

Så, for å svare på spørsmålet så er det selvsagt flere svar og flere nivåer på det svaret.

Ryggen er bra igjen, så takk for det...Sånn på det mest akutte plan

For menneskeheten som burde gå foran ens simple små behov, så kan en kjapt slenge på lista at vi var litt mer tolerante og litt mindre forutinntatt, og at vi fikk bedre evne til å samarbeide og se hva som bør gjøres for å bedre og redde denne kloden, og forholdet oss i mellom fremfor å krangle om hellige bøker, veskeprostitusjon og slikt..

Så, den er grei...

men for min egen del.... så er det jo en annen liste.. gjennomføringen er jo heller tvilsom , men ønske er ønske


Og den går omtrent så her :
¤ En dag med Alan Rickman ( ja, den henger høyt... jeg kan jo ikke svime av i så mange timer, så jeg vil jo da få litt tid på meg til å gjøre et godt inntrykk og nyte opplevelsen)
¤ Minst en dag til med pappa, og resten av familien.... ( jepp...Tåreperseønske som er umulig...)
¤ En bursta' til med mormors fantastiske sjokoladekake, bakt av henne selv.. ( også tåreperse)
¤ Eget hus/ leilighet ( snart....)
¤ Egen brukbar liten hundebil ( snart)
¤  miste lysten på usunn mat ( var jo der en stund)
¤ Crufts med min Tardis - som deltakere for Norge! ( mer mulig enn mye annet her på lista...)



ja, jeg tror vi går for den...

i fjor....


mandag 14. september 2015

om flyktninger

Siden alle mener noe om temaet så har jeg ikke følt den helt store skrivekløen. Ikke annet enn at jeg håper engasjementet holder seg, for er det noe som er verre enn en dille, så er det en "god humanitær sak-dille" som går over..... det er ballong tom for luft , det... Ikke til nytte som potesokk en gang

 Men nå klarer jeg ikke sitte på hendene mere.


For det er visst ikke lov å være skeptisk. Sånn plutselig .
Ogdetermerkelighvorfortviskalnedikloakkenforåfåframsinesynspunkter...

Selvsagt er det lov å være bekymret. Selvsagt er det godt innafor å si at vi kanskje bør ha et tak på antallet flyktninger som kommer til landet vårt. Selvsagt er det   naturlig å være tvilende til at dette kommer til å gå så glatt uten litt rugler i veibanen.. Vi snakker kommuneøkonomi, norskopplæring, arbeidsplasser, husrom og slikt..Vi snakker om å leve sammen, med skikker og ulike vis...

Men kan man vennligst argumentere som folk?


Uten å hevde at de  ikke er ekte nok flyktninger for oss nordmenn . Ikke trenger de strikkesokker i posten, og jaggu har de egen mobiltelefon

Uten å nok en gang dra opp den skitne islamofobien og påstå hardnakket at nå kommer burkaen i alle hjem og vi vender oss mot Mekka alle mann om ti år.

Uten å si at siden  de er muslimer, så er de slik og sånn, og de kan takke seg selv siden de er det?
Uten å tro at enhver utenfor Europa er muslim? Ytterliggående??

Uten å gjenta for verden at alle og enhver vil til Norge og drikke oljesuppe, når fakta er at de fleste flykninger vil til Tyskland og GB?  Eller at de  faktisk ikke tar det så nøye, de vil helst hjem, om en spør...

Uten å hevde at det er best å hjelpe dem der de er, og helt uten omsvøp med det mene at da bør vi i grunnen gjøre minst mulig , grunnet argumentene ovenfor..
På den ene siden mene at en får mest igjen for å bidra lokalt, og samtidig hevde at de høye herrer på stedet får potten alikevel. Og dermed kan støtte den gode sak ved å ikke løfte en finger?


Kan man la være å generalisere, og spy ut galle i ytringsfrihetens navn?

Kan man  sette seg litt inn i hvordan det er å leve i samfunn som ikke er som vårt eget, der menigmann ikke har så mye å si hva angår styre og stell? Der korrupsjon er system og ikke systemfeil?
Ikke alltid det er sånn at en får den ledelsen en fortjener, faktisk...
Kunne man slutte å tro at skjebne er genetisk , og i allefall ikke knyttet til bosted og religion?
Kan man begynne å tro på endring og forandring?

Det er faktisk mulig å bli hørt, om en faktisk er litt godhjerta og konstruktiv...
Såpass voksen får man være...

Husk å donere noen grunker til Røde Kors da, dere.... De pleier nemlig å hjelpe folk både her og der





man lager hundeleker...

ett pledd og to t-skjorter...





mandag 7. september 2015

EFIT 7 september 15


Ja, den dagen her ble noe avkortet på dagtid, men sånn er det når en har 8.klasse, som krever deg fullt og helt... som det skal være, sånn ble det i dag ( avslutter utpå kveldinga, som vanlig)

6.26 : mopedister må sjekke morraværet. I dag blir det fint...

7.29 : Jeg har bare to hunder, men de lider ingen nød.. Bånd og dekken/dresser i fleng.. Nesten litt usmakelig

BONUS : je bor på læindet veit je.. Traktor i kø...


8.03 :" Eiriiiiiiiiiiiin!" småkrise avverget. Noen i klassen min hadde mistet skapnøkkel, og da må vi klippe lås. En lærer kjeder seg sjelden. Især ikke  på 8.trinn


fra 8.00 - 10.15 : Presentasjoner om seg selv og sin barndom med min nye 8 klasse. Da har man ikke tid med EFIT..
10.27 : første friminutt, og man fører fravær. Digitalt, så klart..
10.45-12.15 : tilbake hos  de håpefulle i 8C. Gruppearbeid om politikk, fagsamtaler i engelsk ( begynner å bli lei historien om Seema og Axel i rullestolen nå, men den er med god moral, og lett og forstå. ) Illustert med kollegaen ved siden av sin lille rose
13.33 : Glemte meg bort med kontorarbeid.. men  huska å kose meg litt med youhurtnøtter. Yum.. Tok med til kollegaene i dag, fant dem hjemme..

14.34 Trinnmøte, lærere 8.trinn. Trodde jeg knipsa ubemerka, men S ved siden av meg lurte fælt på valg av motiv.. Kanskje C har pene hender?

16.30 : mail sjekket, opplegg kopiert, digitale frustrasjoner delt, nye plasser til klassen laget, nå skal jeg HJEM!

17.23 Mack og Tardis på luftetur. Fin bommelom etter forbytte. Ja, jeg vet det er ekkelt tema, men det hadde vært verre om det ikke hadde gått så bra...så,det nevnes fordi jeg er lettet


18.07 : standard middagskombo hos meg. Broccoli med urtesalt, pasta med sitronpepper, , litt kjøtt ( steik fra i går) og sursøt saus til dipp..


19.12 : skins og hekling

20.01 : Me løvli huzzie

21.36 : tester ut veganer sjokkispudding.. Bemerkesesverdig godt...

Takk for i dag..











fredag 4. september 2015

På oppfordring : oppfølger av valpetankerinnlegget ( 2012)

http://frolic-eirin.blogspot.no/2012/08/valpetanker.html



Det er ikke ofte denne bloggen min får oppfordringer om tema. Det er mer søkende bekreftelse : du skal vel hjem og blogge nå? / Lukter jeg et blogginnlegg her??

Men når en får det, så skal en jammen følge opp...
"Valpetanker" skrev jeg i august 2012

Herregud hva er det jeg har begitt meg ut på... Valp liksom??
Det er jo 11 år siden sist gang , og jeg husker jo sommeren 2001.
Det var lufting, lufting og lufting  Vaske vaske vaske, og passe på hvor, hva, og med hva for noe..Det var raptus, og liste seg på tå ( endelig sover det lille udyret). Det var måltider, med for som skulle bløtes. Det var å bli kjent , og være spent, og engste seg , og lure på om en gjorde noe rett. Og hva som ventet rundt neste hjørne: vil jeg få separasjonsangst/hundeaggresjon/en hund som ikke lystrer ?




Og sånn ble det jo igjen. Hele følelses registeret.
Jeg husker jeg ble helt overveldet av denne lille kinesen. Følelsen av å være noe så inn i hampen impulsiv var til å ta og føle på..

Og  ja, en engsta seg jo. For noe er det jo. Med alle hunder.
Det verste var å stå ute i tussmørket i oktober og november med en valp som måtte... gjerne på et tidspunkt som var sånn at en vurderte om det var verd å sovne igjen og få sleggesmellen når en skulle opp. På årets verste tid å kravle ut av dyna...
Men det sier jeg : jeg gjør det nødig igjen. Det er mye god sosialisering som en misser i årstiden hvor en ikke kan sitte ute og se på livet og ta det som det kommer.
Det optimale er og blir april/mai valp, klar til St Hans.
Trodde aldri han skulle bli tørr.. Men det gjorde han jo... hvem holder ut lengst liksom...Vaskebøtta er nyttig når en vappel har..


Og blir overveldet.. ikke får jeg 8 uker å venne lille blå til, ikke har jeg tenkt på valpekurs, ikke har jeg tenkt på alt som kan gå gæli.. Jeg må til og med stole på mann...... uææææ. Han må lufte og fikse på dagtid. Han liksom...

Men det klarte mannen fint. Nyoperert til tross... Valpekurs ble det.. i januar. Trodde aldri jeg skulle lære småtten å dekke...  Vi holdt motoren i gang og varma oss i pausene
Uvurdelig hjelp fikk jeg også av Mack, velsigne ham. Ingen kan oppdra som en rolig voksen mild hund, ingen så vidunderlig som han.... Han har spart meg for mange timer med instruktør...

Men siden Lille Blå  har masse energi ( sammenlignet med sine søsken,* tolkning tolkning*) og synes stell var noe han ville si noe om, så innbiller jeg meg jo nå i mørke stunder at det er en terrorist som er på vei inn i husholdet..
( Men jeg kjenner jo også syrran, og hun har  tydeligvis en ide om at jeg med mine to cavalierer har sluppet billig unna hundelivets utfordringer, slik jeg tolker henne, så hun vil kanskje gi inntrykk at :Nuh!Nuh får  jeg noe å henge fingrene i .*skræm folk*)


Ja, det fikk jo syrran rett i . Om han er energibomba i kullet nå, det vet jeg ikke, men det er mye mer i en kines enn en cavlis.
Mye mer meninger, mye mer temprament. Kineseren er mer miljøsensitiv, mens en cavalier er mer pyttsann, så lenge nesa får sitt.
Men driven til Tardis, den driver meg.
Hjertebarn er smertebarn. krevende hunder er godt pensum. Om jeg hadde orket det igjen?
Ja,men jeg hadde angrepet det annerledes. Hadde tatt fatt i kontakttrening på en annen måte, hadde jobbet masse med passering allerede som liten valp. Og nå vet jeg jo hvordan en unghund og ung voksen hund   typ kines kan være. Ingen kinesere er like, men de er nok likere hverandre enn de er cavalierene.
Ikke minst : noen hund nummer to ble han ikke. Det jeg frusteres av med ham er det jeg liker med Mack, og omvendt.  Så, man kan verken tvinges til å velge mellom sine barn eller sine hunder.
Det er fremdeles og har vært mange frustrasjoner, men de gode stundene og mestringsrusen veier opp..

Men det tar tid å bli kjent med en liten hund, med nykker og særtrekk. Det tar tid å bli glad i hverandre, tid å komme dit at en kan se den lille vofse som noe helt unikt, at en kjenner at akkurat det og det, det er så godt med akkurat min hund.

Men man blir det.... og plutselig er du der, at hjertet er for to...Og banker som en.. Tardis var så annerledes, så helt seg selv.
Rart å stå der med en helt blank valp, når du akkurat har vært gjennom det med den eldste. Det blir noe heftig tilpasset opplæring for å si det så...La det ikke være tvil : kinesere tar triks og saker fort. Veldig fort..
Og det skjedde vel allerede da han smøg seg rundt nakken min som valp. På toppen av væla.. Jeg har ikke hatt egen dyne siden.. Ikke blitt kysset  skikkelig før han kom i mitt liv. Eller opplevd en mer morragretten bikkje..

Hvordan vil det bli? Hvordan dele seg på to? Gi to det de trenger? Trene to? Disiplinere to sånn at de ikke er til bry når de er ute på livet? ( her kan jeg gruble meg sjuk)

Vel,  det hender jo at en tenker det ville være nok med en. Og det er det jo.  Hadde jeg ikke hatt ham, ville jeg ikke tenkt noe over det. En tattovering mindre, kun ett bur, bedre plass i hundeutstyshjørnet, og definitivt enklere turer. En tur, med en hund, ikke tospann eller en kort og en lang tur.
Helt innafor hadde det  vært.
Og den dårlige samvittigheten er der. Såpass menneskeliggjør en jo hundene sine.Det er veldig ofte  at jeg føler at den ene blir svikta, når jeg tar den andre med....Men hunder fører jo ikke regnskap.
Og når Tardis har kort tur, så gjør vi mye mer enn å bare tisse og rusle. Mack får mer sosialt samvær, Tardis får mer trening. Jeg blir positivt overrasket når han slapper av i buret sitt idet vi kommer inn fra tur. Han venner seg, vet rutinene.

Når alt kommer til alt, så ser jeg også hvor stor glede de har av hverandre. Mack som den fantastiske storebroren, som bruker tålamod og uthaling som pressmiddel. Hvorfor kjefte?
De hilser hverandre alltid med begeistring. Skulle det gå ei kule varmt så er det alltid en grunn. Og det varer aldri lenge...


Og der spanielen er kjærlig, er kinesen borrelås..Rene parasittene : "La oss dele litt varme i denne kalde grusomme verdenen duuu" De er ikke dumme, og har definitivt instinktene i behold. Holder ikke det? De er først og fremst hunder!

Pokker så sant...Jeg hadde peiling allerede da..


Klarer bare ikke å være sånn derre relaxed om saken. Får tusse  meg videre inn i alt det nye stæsjet jeg har lyst på kanskje? Og tenke at hadde hun ikke stolt på at jeg fikk det til, så hadde hun aldri latt meg få omsorg over en vappel fra sitt oppdrett. Og det er en god attest mot hvorgælikandetgåangsten.
Skummelt og spennende å miste fotfestet.. Ta sjanser


den lille dritten får jo ikke nok stæsj...
Og hva skulle jeg angre??