sommerblues...

Noen ganger når året er på sitt lyseste så blir jeg slått av en vond følelse... Har opplevd det flere ganger, gjennom flere år...

Vanskelig å sette navn på,men det går så her..

En følelse av at jeg aldri kommer til å bli riktig glad over det som skjer rundt meg. This is it, liksom.. At den ekte gleden har tatt slutt, at det som er igjen er erstatninger, rus om du vil.. søvn, sex og mat.

At ingenting godt kommer til å seile min vei, og at  det jeg har kommer jeg ikke til å beholde Det glir sakte med sikkert ut av hendene mine.

Jeg kommer aldri dit jeg vil, jeg må nøyes. Jeg er støkk..
Og en skjuler det med tomprat og å holde seg opptatt så en ikke tenker på det.

At det er latterlig å glede seg over små ting, når det ikke fører til noe .At jeg skulle vært et annet sted, levd ett annet liv, hatt andre bekymringer over problemer jeg kunne løse....
At jeg kommer før eller senere til å bli alene, og ensom... og... det var det liksom..

At alle gleder over sommeren bare.... ikke er verd det...


Sånn hadde jeg det i går.... Det beste er å la det bare passere, for tankene forsvinner jo igjen, men.... hvorfor holde på sånn?