Innlegg nummer 1000! Mitt tarotkort!

https://www.redbubble.com/people/winonacookie/works/5465058-queen-of-swords
( siden bildet er ærlig lånt, og jeg ikke vil ha noe tull med opphavsrett og sånn... )

Siden dette er blogginnlegg nummer 1000(!!!!!! Hurra!!!  ) så tenker jeg at det bør handle litt  om indre refleksjon.

Jeg er jo som sagt ofte litt seint ute med saker, så alle andre ble ferdig med å legge tarot for leenge siden. jeg fikk dilla i fjor.

Så, jeg kan en del, synes jeg, etter å ha lest, sett, og lekt meg med venner og kollegaer.
Disse tarotdamene på tuben de er så opptatt av at en skal skrive tarotdagbok , og granske sjela inn og ut, og det gidder ikke jeg alltid.

Jeg sier bare at det virker som om enkelte får de samme kortene om og om igjen, uansett hvor mye jeg stokker. Jeg sier også at selv om lesninger skal være runde i kantene, og en alltid finner det en leter etter når en er naiv og ukritisk nok, så er det utrolig hva korta får fram. Sikkert fordi jeg så sjelden legger legg for fremmede.
Alikevel...

Når man legger dagens kort er det bemerkelsesverdig hvor ofte jeg får den hengte mannen og  temperence kortet. Så, det er vel noe med balanse og å hengi seg til nye sjanser og perspektiver som jeg skal lære da?

Nuvel... En skal jo forøvrig også kjenne etter om det er noen kort en føler særlig antipati for. Der ligger det et budskap nemlig.. Som en utrettelig "nazi"lærer  over skulderen så får du  samma leksa om igjen, til du har skjønt det.
Jeg har ingen kort jeg ikke liker, men hoffkortene har frustert meg, fordi de er så vanskelige å få tak på.

Men når jeg begynte å fordype meg så fant jeg blant disse mitt kort... Kanskje ikke så rart, gitt at disse hoffkortene har fått tydelige personegenskaper , i motsetning til de andre i arkananen. De er ganske tvetydige sånn.
Hvor mye jeg enn skulle ønske jeg var den glødende organisatoren , stavdronningen, eller den hjertevarme intuitive begerdronningen, så er det ikke helt der jeg finner meg selv nå. Selv om jeg anser vann fra høyde som mitt element på mange måter... Ikke  er jeg den praktiske mynt dronningen heller.

Neida, jeg skal til sverdet, luftens element for å føle meg hjemme. Sverddronningen er mitt kort.Jeg føler meg så trukket til henne at jeg tenker at den tatovering hadde vært innafor. Men det skjer ikke. Sånt kan endre seg, og de hudområdene jeg skal bruke til blekking skal ha andre motiver. Så akkurat nå, går jeg med en indre tatovering.

Sverdet i tarot står for mental styrke, intellekt, fornuft, og søken etter sannhet og kunnskap.
Dronningen er det feminine aspektet i den lille arkana. Hun lager lovene, forvalter dem og skaper dem , setter dem ut i livet til de fullbyrdes i kongekortet. Prinsen drar ut på oppdraget, Pasjen utformer ideen, men det er dronningen som får det til å skje. Jeg er såklart en dronning. I kraft av alder og erfaring. Selv om jeg i blant også er de andre kortene.

Sverddronningen ligner så absolutt  meg på mange vis. Jeg er sterk mentalt, selv om jeg kanskje ikke er utholdende. Denne damen har en tendens til å ikke alltid se seg selv, og da passer det godt inn.
Hun søker kunnskap, og gir gjerne råd. Det er meg.
Sannheten skal fram, og kombinert med en skarp tunge kan hun såre. Jeg tråkker også i salaten sånn sett. Kan jeg også virke kald og kynisk?? For de som jeg stenger ute kanskje?
Hun søker fornuft fremfor å la seg styre av følelser. Dette stemmer også på meg. Vet sjøl at jeg intellektualiserer tankene mine voldsomt når jeg står ovenfor en utfordring.  Gjør det tusen ganger mer komplisert enn det er. Og ja, ser meg selv dårlig , og stagnerer. Blokker ut. Eller analyserer for mye. Finner underholdning i å analysere, sammenligne, kategorisere, plassere.. Det har sine skyggesider det.
Mange vil nok ikke se meg som en fornuftsperson, men gitt at jeg sjelden gir meg hen til følelser jeg blir påført, så ender jeg nok der. Denne jenta er ikke den som oppfatter at andre sliter med noe sånn uten videre. Men om det du forteller er sjokkerende, så blir jeg forbausende rolig, og søker trøstende vettuge svar å gi.
Jeg griner aldri i brylluper ,synes det er hyggelig når det kommer små, men sjelden noe mer enn det, skvetter aldri av skrekkfilmer, og hater hyping som skal påvirke meg som kleine "alle sammen nå" øvelser på seminarer og i store folkemengder. Religion og fotball, tv-shop og desslike inkludert.

Ja, alle har vi begeremosjonene, det praktiske myntelementene og den glødende fakkelen i oss også. Alt henger sammen med alt. Også i tarot.
Og det er det som gjør det så spennende..

oppussing på bloggen..

Jammen skjedde det litt her nå... Omtrent alt unntatt tittel og forglemeieibildet er redigert...

Slet litt med å finne bakgrunn i egen samling, det gjaldt å finne et med bakgrunn , ikke motiv.
Olje på vann passet fint. fargerikt, litt foruroligende, og litt mørkt.

Alle beskrivelsene ble bedre redigert synes jeg.

I det hele tatt... dette kan jeg leve med...

Bøker oktober 16

Ikke sjans i havet til å bli ferdig med mastodont boka jeg leser nå, så here we go..

Ransom Rigs Miss Peregrines home for peculiar childrem
Den fine er at den er spennende og god. Det dumme er at dette tydeligvis er en serie...

 Scottish murders Lisa Wallis og Derek Wright
Jadda... helt innafor

( ps har lest massa pensum også)

Om spillelister og nærvær.

En  morsom viralgreie som durer og deles på facebook for tiden er av to menn i en bil hvorav den yngre  nynner litt til en sang og spør den eldre karen, "veteranen" om han hører på rock?
Svaret  han får gruser han ned i setet i den grad at han får plass i askebegeret..

https://www.youtube.com/watch?v=DiQjRs1W6dE

Jeg kan si meg enig i mye. Jeg hørte ikke på den kategorien rock i min ungdom, men jeg skal love deg vi tok spillelistene våre seriøst.
Vi hadde ingen mtv, og ingen lokalradio som kjørte pop nonstop før langt ut på 80 tallet.
Men vi hadde kassetter , og senere cd. Og når radiokanalene kom og vi ikke lenger behøvde å la oss frustere av metometerknappene fra ti i skuddet, så var vi ustoppelige.
 Det vi uansett hadde var sjølmekka spillelister på disse kassetene, mc, som man kaller det.
Noen kassetter var tilfeldig fyll fra play/rec, men når en lagde lister, så jobba en målrettet etter tema.

Det var lister for kjærlighetssorg, for bilkjøring på lørdagskvelden, for klesvask og for å sovne om kvelden. Selvsagt var det egne kassetter til grillfest og 16 årslaget i april.
Det var tevling om å ha den kassetten/cd'n som ble surrende på spilleren.
 Om du likte noen , så lagde du en 90 minutters kassett med sanger som hadde spesiell betydning. Hjertevarmende fra venninna, helt knusbedårende fra flammen.

Kort sagt  hadde noen laget en spilleliste, så var det håndtverk...

Nå er det spotify.
Nå er det algoritmer som regner ut at liker du sang A, så liker du sikkert disse andre også, for de ligner.

Ikke er jeg så ofte på fest, men når jeg hører en sang jeg liker utbryter jeg spontant : "hva heter den???"

Og alltid har det vært svar. En har notert seg, gått hjem og kjøpt musikken , eller lastet den ned .

Men nå er det : "Aner ikke" "har ikke peiling"
Muzaken har flyttet fra Domus kunderadio inn på festen??

Skal vi nå til og med miste nærværet av en god sang vi plukker ut på en prima liste??
Nei, nu går det for vidt! Dette er den størsta skandalen siden sveivegrammofonen ble byttet ut!

Edinburgh med Lill. Dag 1 . 4 oktober

Vi ankom Edinburgh klokka halv ni , i går kveld , og da går jo tiden til å komme seg fra flyplass til hotell,( vi valgte buss, men kunne godt tatt trikken) finne seg noe snacks og ta ut noen £.

Så, vi våknet anstendig, fant frokosten på hotellet. Godt bacon, mye frokostblanding.

Edinburgh! Vi er klar! Trasket 5 minutter ved trafikkert vei til vi kom til hovedhandlegata , Princes street.

Første dagen ble mye brukt til å få oversikt.

 Dette er minnemonumentet til Sir Walter Scott. Han skrev litteratur i romantikkens tid, og det ble han godt belønnet for. Det høyeste monumentet til en forfatter noensinne.Nærmere 60 meter, takk. Til sammenligning virker Sir Livingstone som en ubetydelighet på sokkelen nærmest. En må konstatere at pennen er mektigere en jungelmacheten..Mer om denne stenkolossen senere.

 Her traska og gikk vi over brua over Weaverly Station, og opp til gamlebyen, på  klippen der Edinburgh Castle ruver over byen.

Slikt rører tikk takk muskelen min. Det var mange hunder å se. 90 %  jack'er og westies. Alle i flexi, og med attituden "liten og viktig"  De store blandingshundene var det mest tiggere som hadde. Under samme teppe.

Vi romsterte rundt i turistfellebutikkene etter gaver. Det går i ull, kilt, tartanmønster,og mer eller mindre grove morsomheter. Jeg er i los,på jakt etter Gordon stæsj til mannen. Det visste jeg ikke oktober 2003, at jeg neste gang jeg kom til Skotland  skulle jeg  være gift med en som har et par ørsmå dråper klanblod

auld stone

Før pesten og all ting!

Vi gikk The Royal Mile, endte opp ved parliamentet og profilen til klippen Arthur's seat. Med bedre sko hadde det vært fint med litt klatring i høyden

Min fantastiske reisekamerat!

All tråkkinga gjorde oss sultne, så vi spiste lunch på en hyggelig kafe. Taket på kjøkkenet var fra 1400 tallet. En bygger jo på det en har. Her poserer jeg med Bonnie Prince Charlie. Alle som er Outlanderfans vet jo at denne karen forsøkte seg på et lite statskupp ved Cullodden . Han gjør ikke en så altfor god figur i den versjonen av historien..

Lill skal besøke en venninne. Jeg skal på spøkelsesvandring. Hjemsøkte underjordiske velv, og conventants prison?? Virkelig??? ( Søk opp på youtube, her kan Finkelhagen lære litt)

Jeg liker mine menn i uniform og lenka fast..( han skal tydeligvis ikke begi seg ut på frifot mer) Dette er Deacon Brody. Tilsyneatende en kjernekar på overflaten, men en tyv etter mørkets frembrudd...Sånt blir det historier av : Han inspirerte til historien om Dr Jekyll og Mr Hyde.

Gamlebyen i Edinburgh. Man bygger oppå og oppå. Og man kasta nattens produksjon ut av vinduet. Området er på en topp, og tyngdekraften virka vel i gamle dager også?? Merkelig hvor morsomt bæsj og tiss er når det er historisk og handler om forgagne tider.

Vi har kommet oss til enden ( eller starten) av the Royal Mile, og Edinbugh Castle. Her var vi ikke innom sist gang. Det skal vi bøte på nå. Bak Lill er isbilen

Utsikt over den eldre bydelen og Artur's Seat. Jada, man antok at det kan ha vært der d e n Arthur'n holdt til

Regimenter takker sine falne. Særlig 1 vk gjorde visst stort inntrykk. En føler jo etterhvert at en får litt ensretting pro Imperiet..

Utsikt fra the Castle. På 1700 tallet ble den nye delen av byen bygd. In Georgian style.De fattige og litt mindre bemidlede ble igjen i kott og hulrom, enten på loftet, i kjelleren, eller i smug som etterhvert havna under bakken, wynds og closes.

Passage

De ulike steinbyggene på the Castle er bygget til forskjellige tider, og forskjellige formål religøse, kongelige eller militære.  Dette har vært en bolig. Hva snakket man om her? Hva slags sladder og betroelser?

Tenk! En egen hundekirkegård for de kjære firbeinte her på the Castle. Millitære eiere.

Den engelske rose, den skotske tistel, og fransk Fleur de Lis. Makteliten.

Fangegrafitti. Ingen borg uten fangehull. Her satt det fanger fra flere interessante glemte kriger, syvårskrigen starta ballet med noen franskmenn (1756-63), den amerikanske frigjøringskrigen ( 1776- 1783) putta noen opprørske kolonister i spjeldet.(Hadde ikke Storbritannia tapt den krigen, så hadde vi kanskje sluppet Donald Trump i dag..)Napoleonskrigene brakte flere franskmenn.Døra var også med i utstilligen

En egen liten by på borgen. Kafeer og butikker her også

Denne kanona her var imponerende saker. 50 cm åpning i røret, og kunne treffe mål 3, 2 km unna. Mons Megs var egna til å skyte gjennom steinvegger. Det  holdt å vite at den var her, så holdt fienden seg unna. Enorme kanonkuler. Kan sees til venstre nederst

Rusle rundt

Knips!

Vi var enig i at det var verd pengene å se kronjuveler, viktorianske fengsler, gamle steinkapell, og flott utsikt. Hva som er på the Castle og hva en alternativt tenker at det kan være der,det er sånn historier blir født.. Man går på smugsafari. Dette var dårlig strødd i de hin hårde dage, men desto mer smurt med.. ja... det som kom ned ovenfra til og med fjerde etasje.

Lill er litt tankefull. Håper hun ikke lengter hjem, for Nordsjøen er i den retningen

Litt snacks med på hotellet. Blir sikkert ikke sunnere av at det ikke er pottit, men godt var det..

 Vi har spist middag. Lill skal til venninne, jeg skal på date med en masse gespenster. Egentlig litt avventende , dette kan jo godt være ekte vare.. Villsvinburgeren på Arthur Conan Doyle puben var god den.. Nå stresser jeg mot St Giles, jeg har ikke kjøpt bilett.

Sparer tid, og småjogger lett opp et litt bredere smug i skumringen. Det gikk ikke så bra. Trapper trapper trapper. Melkesyra stiger fort. Edinburgere må ha noe til leggmuskler. ( i himla vonde sko)

Herlig.. jeg er gresselig tidlig ute.  Så jeg betrakter livet på The Royal Mile mens mørket faller på. En godt voksen dame sitter med hanekam, og en svært kort kilt, og spinner mens hun synger folkeviser a cappella. Røfft!
Et par andre som skal være med på turen kommer innom møteplassen.  Et par amerikanere har vært på mange slike plasser før, og hatt flere opplevelser.  Ei jente med høykveghatt ( horn på en spøkelsesvandring, serr?) og en gother må overtale kjæresten til at dette kommer til å gå bra. Broket forsamling

Girer meg selv opp foran St Giles kirke. Det blir selvsagt ingen bilder av det jeg skal med på. Men det er litt av en tur. Vi beveger oss ned under bakken til lukkede hvelv, som skulle blitt butikker og næringsvirksomhet, men som istedet ble oppholdsted for de som ikke noe annet sted kunne dra. Mary Kings close omvisningene er i samme type lokaler, men med helt andre premisser. Guiden overdriver ikke, ingen effekter, annet enn stummende mørke, lommelykt og stearinslys. Og historier. Med mulige forklaringer. Dette er de elendiges historie. De som er glemt. Det er trangt, og mørkt. Det sier seg selv. Men det er også opplevelsen av det.  Å stå i stummende mørke , unvisst hvor lenge og vente på at det skal skje noe, håpe på at det ikke gjør så.. det er .. ekkelt  En vil jo egentlig ikke vente på noe . og så vil en holde ut. Herre gud, det er jo bare en mørkt rom.. så en kan like gjerne la tankene vandre.... eller  kanskje ikke? Jeg opplever ingen  verdens ting. Men det er himmelsk godt å komme ut i frisk luft. Vi går til Blackfriar kirkegården, og får historien om trang plass i hårde tider. Den som dør sammen med mange blir også gravlangt i mengden. Burke og Hare kjenner jeg jo til fra før.Og så, lommelykta mot en mausoleum, og George Mackenzie. Da jeg så snutten fra youtube var meldinga at dette stedet var stengt for allmenheten. Tydeligvis ikke. Så det var litt voldsomt. Så, kjente jeg noe ? Ingen slo meg, klorte meg eller gjorde meg noe fysisk vondt. Men jeg hadde ikke så lyst til å gå inn i mausoleet hvor aktiviteten hadde vært særlig aktiv. Men gjett hva.. Jeg gjorde det alikevel. Men sympati med de som satte livet til her, det har jeg i massevis. Google det gjerne : Convenants prison.

Fant igjen Bobby. Hunden som voktet sin herres grav i flere år. Mulig det er en vandrehistorie, mulig det er en hype, mulig den ikke er unik..Men vi som kjenner hunder, vi vet... Snuten er slitt blankt, av tusenvis av hender som er enig med meg..

Scottmonumentet igjen.

Han ser da litt molefonken ut?

Det nytes husets sider på teaterpubben. Når det ligger "gayscott" magasiner ved inngangen til nabopubben, så gikk vi videre vi..

Edinburgh med Lill .Dag 2 .5 oktober

Vi våkna tidlig. Lill slo av lyset da jeg var i dusjen. Kvapp litt mer enn jeg burde. En blir kanskje sånn av å lytte etter fottrinn i tjokmørke velv?Frokost, og så til gatene

I dag skal Scott til pers. Og nå er det Lill sin tur til å bruke litt mynt.

Handler litt av kategorien det lille under. Prima butikk. Kulturforskjell : To dameavdelinger : en for formelle klær, hverdagsklær, og en "homeavdeling". Så , når en dame kommer hjem ikler hun seg joggebukse og tjukkesokker.
Lill shopper litt til, jeg skal ut og knipse

Ja, hva skal man si om disse?Man trykker på dem. Venter litt. Deretter går man på rød mann. Hvorfor? Fordi det går bra? Og fordi det tar evigheter og eoner før det blir grønt. Ikke minst, grønn mann kommer stille.
 Har aldri før vært i en by uten pipelyd når det er grønt. En har jo sovna i mellomtiden og får det ikke med seg. Like greit å skotte til sidene, og så legge i vei.

The Castle. Og en minnesmerke fra vk 1. To the glorious dead. Kjenner jeg blir litt antrert. Bill Compton ( True Blood) sier det greit : "There is nothing glorious about being dead"  Men sånn blir det altså,når en hel generasjon av  unge menn må tøyles og kontrolleres ved å forherlige krig og fedrenes innsats. Så man drar. Og blir et navn på en tavle. Og en del av en historie med lignende bedrifter. Boerkrigen, India, Egypt.. Man er i allefall gloriøst død. Skitt samma med de som sitter tilbake . Livet en skulle levd. Slik holder man et imperium...
 Sier jeg at en skal la ondskapen herje uten å løfte en finger? Slett ikke. Men en kan jo spørre om det  alltid er verd det. En får jo håpe at en vinner . Slik at en får sitt navn på en tavle.  For død er man uansett. Hvor mange kriger oppstår av overskudd på unge menn?Uff... jeg tror jeg må rusle litt videre..

De hvite husene ved the Castle

Perfekte lufteplassen , for både gutta og meg.*savn*

Første platå i Scottmonumentet. Hyllest til ham og hans litteratur. Og hva samtiden synes om  monumentet. Salig  Dickens mente man hadde stappa et kirketårn ned i bakken, og det hadde han jo  på sett og vis rett i.

I går fikk jeg testa meg på mørke. Det gikk greit. I dag var det trange plasser. Det gikk ikke fullt så greit. Folk kom jo på vei ned , og da var det å klemme seg inn  med ryggen mot veggen og gnure seg forbi, eller gå enten opp eller ned til nærmeste plan Det var godt å komme til en plattform. Den første var bred, den andre var ganske smal. en så ikke trappa videre med en gang.Den tredje var helt j¤¤¤¤¤g. Jeg måtte krøke skuldrene for å komme rundt den siste svingen. Lill var oppe allerede, like blid

Til min skrekk oppdager jeg at jeg må bevege meg sidelengs på den øverste platformen. Så trangt er det.. Lill kvitrer og fryder seg over å se havet, og å være på jevn høyde med The Castle. Jeg har ingen problemer med høyden. Men jeg har det i k k e greit på en flekk. Tårnet har til tiden vært stengt på grunn av en rekke selvmord. Jeg kan se en fordel med den metoden. Det er i allefall god plass ned.. 

Da vet jeg det. Trange rom er ikke greit. Har ikke panikk eller noe sånn, vil bare hoppe litt fram i tid, der jeg er nede igjen.. Foto : Lill

 Så mye er det igjen til toppen.De siste meterne av de ca 60. "Skyene som driver forbi gjør at det ser ut  som om vi beveger oss!!" sier Lill. Ikke sånn jeg vil høre. Takk og lov at dette er er SOLID stein. Dette bælverket faller ikke ned i dag.. Javel, så sliter jeg litt med høyder også da...

Jeg kan liksom ikke komme meg ned fort nok..Lill får oppmerksomheten min ett øyeblikk. Ikke komfortabel, nei.. Traff på ei whovian på platå nummer to. Det redda sjelefreden å fokusere på noe annet. Mental førstehjelp heter det... Uansett gikk den nederste delen greit. Å fy... dette gjør jeg ikke igjen!Lill knipser, ikke mitt stolteste øyeblikk.

Lill var stolt over å finne igjen veien til Grassmarket. Hun skal ha for den!

Motsatt vei.. Vi er ikke på Jessheim lenger, Toto...

Døm har telefonboksær som virkær og, døm ....

 Det er de stakkars convenants ( forfulgt under både Cromwell og Charles II) som har blitt tilegnet dette minnesmerket, sponsa av geistlige sponsorer ). Gammelt rettersted, ikke eksklusivt bare for skotsk indremisjon anno 1600. De som hadde vindu ut mot galgen tok betalt for publikumsplasser. Rett og slett en folkefest.Jeg sender tanker i solstrålene til de som overhodet ikke hadde noe her å gjøre. Med andre ord, de fleste.

Bobby var alene i går kveld. I dag måtte vi skufle vekk japanere for å få knipsa.

Vi spiser lunsj på en veldig spennende kafe. originale bordskilt. Har du ei sleiv, litt maling og en tomflaske, så kan du starte opp sjæl..

Vi myser nemlig på livet på "The Elephant house" Det er elefantbilder på veggene, figurer på peishyller , et skap med alt fra Babar til National Geografic. Til og med en elefant stol, i mørkt tre. For øvrig er kafeen prgeget av en annen hype, nemlig at det var her Harry Potter ble til. Hvilket visstnok ikke stemmer fikk vi høre av en smykkeselger på the Royal Mile. Det var en annen kafe, som ikke er blitt kjent ,der de først kapitlene ble skrevet. Men at JK Rowling også skrev her, det er sant . Jeg sniffer inn fornemmelsen av Snape. Han lukter kaffe, og sandwich med cheddar og skinke.. Skjønt.. det kan være lunsjen min jeg kjennter..

Uansett hvilket kapittel som starta her, så er dette utsikten en forfatter har når vedkommende titter opp fra blokka eller laptop'n. Jeg var på The Castle i går. Jeg vet hva som er der. Fysisk. Sikkert noen slottsspøkelser også. Men jeg vet også hva som er der oppe på klippen om en åpner opp for en alternativ verden. Det er jo ikke tvil om at en beskuer en utdanningsinstitusjon for trollkyndinge. En venter jo bare  på en blå anglia som skal ankommende  i luften, skjenende,  med dårlig eksospotte.. Og hvis det bare er meg... hvem har da skrevet DUMBLEDOR'S ARMY på dassdøra? Og hvem lot det stå...? Nemlig..

Dytta bort noen flere japanere, og knipsa meg...

*skule på Scottmonumentet*

Vi knipser ivrig

Lill drar for å shoppe. Jeg vil ha mer grøss og gru. Men det var litt stor pågang, så om jeg kunne vente en 20 minutters tid før jeg ble med neste gruppe inn i Edinburgh Dungeon? Sure.. Setter meg ned litt jeg..

 Litt snacks mens jeg venter. Diet coke ( ikke kirsebærcola å finne med mindre en er heldig) og en liten ting attåt. Veganer kake. Uten alt.. Uten noen ting... ikke litt palmeolje en gang.. Tørr, men helt grei. Veggiser kan sjokkis

Ingen bilder fra skrekkmuseet . Men jeg trengte en pause. Mye har endra seg i utstillingene siden jeg var  her i 2003. Rettsalen var den samme, men heksene var borte, og klankrigene like så.. Må være festlig å jobbe som guide på et sånt sted..  Det var mye Sawney Bean, og livet i smuget under pesten fikk større plass. Ja, også torturdelen da. Lite utstillinger, bare drivende gode guider som holdt show. En kan ikke få alt. Og torturinstrumenter kan jeg mye om fra før, ellers takk. Jeg kjenner jeg har nådd en liten grense for grøss og gru nå. Høyde, mørke, trange rom og gøgge og ubehag!. Så ,Costa cafe ved stasjonen, et rolig bord og bla litt i den nye Tarot boka mi ,det var helt ok..

På vei tilbake til hotellet, the Castle i ettermiddagslys

Georgian style.. Gata vår hvor hotellet er. Håper Lill har kommet tilbake, og ikke sover. Vil ikke vekke.

Det skumres.

Høyt på en sokkel står Sherlock Holmes. Vi spiste jo på puben oppkalt etter far i går. Coyle : Takk skal du ha! Takk for Rickman og Cumberbatch! Du så ikke dem komme, men resultatet ble bra! Tro meg på det..

Vi avslutter vår siste hele dag i denne byen med en heidundrende kveld! Indisk, tilbehør og litt godt drikke. Tarotkort på hotellsenga.