Å være sensor - en betrakning

 Å være sensor i muntlig eksamen er moro.
 En får ein  annleis dag utenfor arbeidstedet, kan pynte seg litt ekstra, og får en liten utflukt på vei til kanskje ukjente skoler...
 Det er grønt og vakkert, Norge på sitt skjønneste, og ungdom spent til sitt ytterste, sittende i korridorer og i klasserom, hamrende på pcer og med fulle minnepinner og powerpointer som  bare ikke må klikke.
Det hele er en vel koregrafert ballett, hvor alle kjenner trinnene, men ikke variasjonene

Herligheten begynner  allerede i matchmaker prosessen, etter at et velvillig pedagogisk eller administrativt menneske viser vei til pauserommet. Og der inne mellom teposer og appelsinkjeks og oppskåret frukt, sitter lærerne og venter... på deg... som sensor..
Og med medbragte papirer med  navn på, så er det nok  info til å koble eksaminator og sensor, etter å ha scanna rommet med de potensielle lokale innføde udf'ere
.
Pauserom , klasserom, de er alle forskjellige, men alikvevel så like. En kjapp prat om oppgavene. Man leker tilbakemelding underveis eller til slutt leken .Og på et eller annet tidspunkt spør en, - Hvordan vil det gå i dag da? Hva slags elever er dette?
Svaret er alltid det samme, svevende , men like sant : Åååå, litt av hvert, på hele karakterskalaen.

Så blir man før eller senere etterlatt  til seg selv, viggo,mens eksaminator gjør de siste forberedelser.Høflig , sørger for at man har det fint .Alle behov dekket. Rektor er hovmester, en ære for skolen, denne dagen, denne tradisjonen, javisst.. det beste bygda har å by på skal presenteres i dag. Denne strålende dag.
Jah!

Man er gjest, til fingerspissene, mer kaffe mens du venter? Ikke det? Man sitter og nipper til te og småbiter i snacks, mens man studerer oppgavene og lurer på hva en kan vente av enda en liste med Stian, Annette, Marius,Karoline og Ahmad.
Ikke så ulik lista fra i fjor, eller i forrige ukes oppdrag.
Så, ti minutter før, fra en eller annet ukjent retning i en korridor, dukker eksaminatoren opp, ofte med en oppskjørtet elev ved sin side, stammespråk,  blunk blunk, hviske tiske, og litt lavmælt veiledning.

Lik en brud til alters føres en inn i et auditorium , et klasserom ,paviliong eller et grupperom.
Kjølig nå, men med muligheter for døsen solrik varme senere.Blikkene følger deg langs med veggene.
Hvem er du? Er det deg som skal dømme meg? Biter du?
Selv nå er det giret stemning i kulissene,skjønt scenen er ikke klar for hevet teppe. Noe teknisk må fikses.Er nettet oppe? Er filene kompatible? Har slabbedasken i partiet ikke blitt ferdig med powerpointen  ennå? Navn nevnes, men jeg  registrerer dem ikke, med mindre det er på listen jeg fremdeles filosoferer rundt. Navn er egenlig ikke viktig.Det er samspillet, arketypene. Generalprøven er over.
Alvor nå.

En kjapp sidekommentar til en kollega eller assistent  .Rekkes det å ringe  og minne rotebøtta som ikke er her ennå, så han ikke glemmer møtetidspunktet?

Også, plutselig er man der, showet har begynt..
Det surrer i prosjektoren, en kandidat kommer inn, Notater, mac, poster og bøker legges på salrygga pult.
De unge håpefulle går  i  ball med rekkefølgen, skulle man hilse først, skjønt , det har man jo kanskje allerede gjort?
I nikket da vi så hverandre i gangen , og da eksaminator  ga et smil, og informerte om at det er noen minutter igjen,?
Så kandidaten fingrer på tastaturet, og  snart fyller et bilde eller en collage fra pensum skjermen, det stilles inn på vis lysbilder funksjonen, det kremtes, det sendes et blikk mot eksaminator,- klar nå, ok?
Om det ikke har blitt  håndhilst, så skjer det nå, og vi later som dette er første gangen vi ser hverandre, og det er naturlig, for nå er vi i rolle, det skal presteres og presenteres.

Det har blitt pugget, det leses fra manus, det brukes stikkord  , og det foreleses......Jeg noterer.
Eksaminator er dirigent og heiagjeng, nikker smiler oppmuntrende , bruker hemmelige cues.
Jeg noterer.

En etter en kommer rollene på scenen.Stereotypenes parade.
-Slengern innom- som leser opp det han har, og det er det.Takk for i dag. chill.. Cola på baklomma
-Framtidens håp - kjekke gutter  med tannpastasmil som kunne solgt såpe til Lano, de flørter og er helt på g
-Frøken Fixit - Full kontroll på hele pensum,  man noterer 6'er i hjørnet etter  like mange minutter.
-Aspeløvet :  som kommer inn med en hvisken, men som den marionette hun er, blir hun trygg av milde smil og nikken.I sær en liten "ah, det må jeg notere meg at hun sa" begeistret performance får henne til å blomstre og bli varmere på gulvet.
-Motbakkens sønn/datter, som antagelig har lagt ned en større  innsats til i dag enn alle de andre til sammen, og en får lyst til å klappe, for det er et lite under som skjer foran øynene dine...
-Den pussige skrue - altfor voksen til sin alder, men så ivrig i rampelyset. Dette er nerdens dag .Hyll nerden!La deg rive med. Se ham/henne endelige få briljere med kjepphesten sin. Endelig ! Hurra for den åpne oppgave!

Så pausen. Geleiding til damenes, og gjensyn med utskremte kollegaer som flokker seg med høytidsstemning rundt påsmurte baguetter.
Kaffe noen?? All lunsj som ikke er matpakke er jo ren luksuriøs nytelse..
Og så er det bare å vente. På de rituelle replikkene i manuset. Som tonefallet forteller alt om, alt du trenger å vite.

De lokale lærere  har følgene dialog :
-Hvordan har det gått med Anders/Katinka/Ali i dag?
og  svaret er :Ja du vet jo hva en kan forvente.... eller ; Han/hun er første mann etter pausen.

og i tonefallet ligger alt .. Er Anita-Sofie en som skal sende skolen til seier og vaske gulvet med sensor og  smykke seg med seksern, eller er  det litt omsorg for Teodor som ikke ville opp i dette faget, eller  er-det-ikke-utrolig-hvor- liten-innsats-late-Leif -kan -legge -i-selv-på-en-dag-som-denne..*himle*?


Tiden går fort, nye krefter, med majones dynka roastbeefbaguett, og en liten twist , en tusler tilbake til siste  del av dagens parti med medbrakt doggiebag, og kopp.
Slappfisken er her nå, med colaen i handa, et slapt daft notat ark, og musikk i øra.Eksaminator formanende: Husk å skikke deg nå. Ordene blir ikke sagt,men det er det som er meningen bak.
Det hele innpakket i forespørsel om en rakk å printe ut de bildene? Har du spist frokost..?

Dagen siger på.Ikke to oppgaver er løst på samme måte.Vidunderlig kunst, personlige fotspor.De er så preget av dagens alvor... dagen er ikke som alle andre dager...minne for livet, for aller første gang..
Og plutselig  er det min tur. til å bidra .Siste mann går ut og for siste gang sier eksaminator ; gi oss cirka ti minutter

vi samtaler, diskuterer, sammenligner..Jeg fatter mine vedtak
Også kommer de inn. En etter en. Blikket farer som lyn i rommet av nervøsitet.Det knyttes fingre og nervøse blærer .En er klar for tilbakemeldingen,men får den ikke med seg... Fattet, kom med dommen..Alt en vil ha er et tall.Hvor gærnt  gikk det?

Tårene, sekser, er det sant? Virkelig?? *gråt på lærerens skulder*
 Våte lykkelige øyne på meg :"Tuuuhuhusen takk!!," Stotrer ut på gangen,etter en mulig klem, så glad blir en visst, der venninnene  venter. Sekser-hyyyyyylet i unison spontanitet.

Deilig å være julenisse.Happy elev, cred til lærer som har trent ekvipasjen av elev og pensum. Særdeles gledelig.Flott levert. Verdig.

 5 -Tause stoiske nikk.Som ventet. Høflig konfirmant bukk.Takk skal du ha, håndtrykk
4- kanskje skuffa. Ikke helt som  en hadde tenkt. Ny samtale etterpå med eksaminator, som ispedd mine kommentarer gjentar sine egne, ekko av hele skoleåret... vi kom ikke i mål, denne gangen, og dette vet du jo...
Eller ofte, selv om kommentar og karakter ikke er så høy , en ettertenksom fornøydhet. En har klart det.Vært gjennom det.En døde ikke, og en har aldri gjort det så bra...mestring er sin egen lønn.

Siste mann ute, ute i det fri, etter en tøff påkjenning. Slitet er over....Husk festen, husk balldagen , husk kaka til avslutningen...De som dro hjem skal ringes opp, en  vises så til kontoret hvor papirene skal fylles ut.
En salig blanding av eksaminatorer og sensorer, listene sammenlignes, det highfives på skolens egne vegne .
Herlig, jammen klarte ikke Paul 5'ern!! Hipp hipp heisan... Jasså, det holdt ikke for Lotta i dag, nei,det gjorde ikke det nei.. jaja, sånn kan en ikke gjøre noe med.

Skattekort, og  atter håndtrykk, takk for dansen, kanskje kommer du til oss neste gang??
Deretter hjem.Med lupiner i flor, forsommervarme i bilen med kollegaen din. Det er her framtidens håps kunsteriske presentasjon blir historier, myter, minner.Jeg var der, så det skje... foran øynene mine..

Å være sensor.... det er helt allright!