Vi har jo sett filmen... og en er liksom ikke i tvil om at Jack Dawson er den store kjærligheten.
Bildene på nattbordet i lugaren i siste scene der hun viser sitt liv, er liksom bare en bekreftelse på hva hun og Jack skulle gjort, men som hun måtte gjøre alene, uten ham.
Alene og forlatt? Mon det.. hun har jo ikke bremset opp følelseslivet akkurat. Hun har jo barnebarn. Ingenting tyder på at det var bilhyrdestunden anno 1912 som sikret arverekkefølgen heller.. Hun har jo vært lykkelig, selv om hun aldri glemte Jack. Slutten, hennes forestilling om paradiset er jo ikke til å ta feil av. Hun skal for alltid være med sin tapte elsker.. På evig seilas..
 |
| .empireonline.com |
Men det ble ikke Jack som delte hverdagene, livet. Ikke den modne erkjennelsen om hvem en er, og hvor en vil. Det er jo det som er kjærligheten i det virkelige liv. Selv om jeg tuter av slutten hver gang... Endelig liksom.. Kjærligheten på lerretet seirer der..O'the drama.... Blir ikke mer hjertesvulm enn det..
Vi husker alle hvordan det var å forelsket. Og noen av flammene formet oss kanskje mer enn andre i spekingen i ilden. For det er mange ganger våre stakkars hjerter skal gjennom dette... Godt pumpa er en solid muskel.
Ikke nødvendigvis slik at de blir Jack Dawson disse besettelsene, den en fornemmer en skulle levd med, men... Det er liksom noe som blir igjen..
Jeg har alltid vært sånn at jeg husker følelser. Jeg kan plutselig komme på hvordan det var. Flashback! Kjenne dem fysisk, hvordan det rørte meg.. I'm back!
Selv om det som står klarest er det stygge, det som avsluttet det hele, den rå iskalde prosessen å glemme ,kvitte seg med det hele, overbevise seg selv til det blir en sannhet, dette er ikke liv laga.. Avvisningen, tomheten , ja.. det hele.. Det som ikke skulle bli alikevel, knuste drømmer i et knust hjerte..Som en aldri kan bli glad igjen.. men det blir en jo..
Det er det som en husker.
Og likevel kan jeg huske det, hvordan det føles.. For noe blir igjen. Hva det nå kalles og hva det nå er..
Da jeg var yngre kunne jeg dyrke det, sånn i den grad at en stakkar lurte på om en ikke noen gang kunne bli ferdig med fyren. Følelser = stuck i nettet .Det er jo så intenst, hvordan håndterer man slikt? Som å padle oppover et stup liksom?
.Men nå vet jeg at det er bare er gamle spøkelser. De kommer litt brått på, og de kan overraske fordi du hadde glemt, og rippe opp i en nerve du ikke visste du fremdeles hadde. Men det er bare det de gjør. Ikke noe mer.
Så får det være at de bor i en liten del av hjertekammeret.De behøver ikke gjøre så mye ut av seg.Stort sett støver de stille bort. Som biblioteksboka du ikke ser i bokhylla, før du skal flytte og den havner i bananesken og havner stille på et enda mer glemt hjørne på et annet loft.
Sånn er det med følelsene da, tydeligvis.De ommøblerer sånn dann og vann... Litt sånn som trappene i Harry Potter.. Oops.. Ny etasje gitt.
Dessuten, alt forgår stegvis i tidens vrimmel.
.Må være flere enn meg.. selv om en ikke snakker så mye om det.. hvorfor skulle man? Det betyr jo ikke noe.. bygones..
Jeg husker følelsen. Torsdag. Lilla Date i nesa. Så spent at jeg er kvalm. Skal være i hans nærhet.Beundre på avstand, men puste inn samme luft, lytte til stemmen hans. Se rovdyrsmilet.
Lukten av vafler og tobakksrøyk i lokalet.
Så endelig, så mange år etter å ha ventet..Nærhet. Virkelig. Under over alle under. Islender, armkrok, Hugo Boss godlukt, fornemmelsen av å falle, falle, sveve, og åndeløst flyte i tid og rom i armkroken hans.. På samme tid.Og jeg kroer meg, helt stille som en lykkelig liten kanin..
Uvirkelighet.. det kunne ikke skje meg, ikke med han, også gjorde det det alikevel..
Som diamanter i blodet.. glitrende kilende..
Det aller første kysset, noen sinne... følelsen av varm mage og naken hud under genseren hans og t-skjorta.. så ufattelig... men der. Det skjer... I det øyeblikket. Velsignet av det høyeste.. Være nær.. Han.. Her...
Fingrene våre flettet, hvilende på brystet hans . Hans hånd.. i min.Min med nedbitte negler, hans litt tørr..
Blikket hans da jeg dro. Trist på en måte Han står så naken tilbake når jeg går. Aldri min. Hans , men aldri min, men likevel.. så trist...hvorfor er han trist?
Umulig å skjønne hva som skjer, hvor jeg passer inn.Hva er jeg for ham? Han oppsøker, men lover intet.
http://www.youtube.com/watch?v=6VAyX4Ad56U
Sandra Cretu Just like diamonds
Jeg anser det som en seier da jeg ikke lenger anså navnet hans som et aktuelt hundenavn.
Ti år til av mitt liv da en aller besteste bestevenn skulle bli kobla til ham? Hell no!
Så får det heller være at det stikker litt, som en knappenål i hard hud når jeg hører navnet hans. Det finnes jo flere av arten.. Det er ikke et så vanlig navn at det blir hverdagslig å høre det.
Jeg husker følelsen. Vår, selv om det var februar. Oslos gater ... jeg har ventet i mange år på denne dagen ( jada, når man først er fast, så venter man..). Drømt og lengtet og latt fantasiene leve av seg selv. Slå rot, og springe frie skudd.. Så nære som vi var som venner, jeg ønsket noe mer, på nippet til å håpe, blitt avvist gang på gang. Og nå... "Jeg elsker deg" på telefonsvareren. Sånn svarer som står ved siden av hustelefonen rent fysisk , stor kladeis som lyser rødt om det er melding..
"Jeg elsker deg... " ( På dialekt såklart) Kassetten blir spilt av gang på gang..
Han kommer snart med flyet. Nå vil han det samme som meg.. være nær.. vi skal finne ut av dette....
Så er han der.. Som han alltid har vært.. men nå vil han ha meg... Han er min, vi skal finne fram til hverandre.. Alt jeg har drømt om.... Jeg venter lenge, flyet er forsinket, men det gjør ventingen søtere....
Og så, er han der, slentrende, skjevt smil ( har de alltid det, eller får de det i mitt forelskede filter?), labbende, mot meg med bagen over skuldra.
Klemmen , etter langt fravær.. Vi har ikke klemt slik før, dette blir nytt.. dette er ikke gode venner klem... det er noe annet.. Når skal han kysse meg? Hvordan skal vi komme igang..?
Det viser seg å ikke være noe problem.. Etterpå ... det ble ikke som en hadde tenkt. Bare annerledes..
Som å vente en kjent konsistens på brownien, men oppdage at det er er flytende sjokolade i midten.. og det er greit..Helsiken heller,er ikke det alltid mer enn greit?
Å lete seg fram gjennom gammelt kjent landskap, med søkende grådige fingre. Som å være i en by en har lest om og drømt om. Som du alltid har kjent den, fra bilder og filmer, men nå er du der ! Der! Første gang og overraskelsene og inntrykkene strømmer på..
Tett inntil kroppen du ikke har fått tilgang til før.. Sammenflettet, en organisme med to hjerter, i samme takt.. Han sover.. med halvåpen munn.
Han puster. Hviler hos deg. Lykken, takknemligheten.. Ikke som sist vi sov sammen, sov som i sove middag.. Nå kjenner vi hverandre..Nå vet jeg alt om ham, kjenner jeg hele ham..Alt.
Hånd i hånd nedover Karl Johan.. Ingen som kjenner oss, men Oslo er full av vennlige fremmede... Det er oss nå.. Det er vår
... før det hele gikk over styr etter kort tid. med dårlig kommunikasjon og andre komplikasjoner..
Angrer jeg? Var det verd det? Godt så lenge det varte.. Godt å få en avslutning. Så begynnelsen på forholdet vårt ble i grunnen det.. Avslutning..
http://www.youtube.com/watch?v=1OnL2yB6waw
The Corrs I can't sleep
Jeg husker følelsen.Oss to igjen etter festen. En "ut av denne verden" fornemmelse av at noe kan skje.. noe vil skje.. Det er blikk, bekreftelse.Et spill om å komme nær uten å ødelegge ved å være for overtydelig. Det kommer til å skje, vi skal dit, til sin tid... Et fotoalbum, sett deg nærmere, kom og se. Mindre og mindre oppmerksomhet på bildene, mer og mer kropp. Hånd mot hånd, en strekk i en arm som legger seg rundt, som blir til lening mot, som blir til..... umulig å forutse neste trekk. Hans myke hår mot fingene mine, når kommer kysset...? Gi meg det nå....
En venter .. vil , men vil også vente... og så, med ett er man der, lepper mot lepper, armer som favner og trykker meg inntill for første gang og en kaster seg inn i nuet, nyter, dette.. er alt en vil.
Augustmørket viker for morgenen... Ansiktet hans i søvnen. Han er vakker.. Ja, han blir vakker når jeg liker ham, men helt objektivt er han vakker..
Som Kvitebjørn Kong Valemon eventyret.Jeg ser ham som han er.. men morgensola er stearinlyset.. og det er ingen forbannelse ennå.. Er dette meg? Skjer dette meg?
Lukten i rommet. Treverk.. som nyoppusset.. .
Avskjeden ved toget.. Hendene våre på togvinduet Jeg inne, han på perrongen..Blikk i blikk. Løfter gitt, og fått. . Det er noe mer..Vi har funnet hverandre. Han ser konduktøren, fløyta blåses Nikker sakte. Nå er det adjø.. for denne gang.. Han følger toget så lenge han kan uten å løpe, handa på ruta..
Jeg lener meg tilbake i setet, hva skjedde... ?hvor er jeg på vei nå.. ?Denne helga ble ikke som ventet..
... Og jeg ventet heller ikke at forbannelsen skulle slå til, to år senere da han så meg plutselig som en annen enn det jeg var.. men som jeg alltid hadde vært..
http://www.youtube.com/watch?v=vxnl83HD3R0
Lara Fabian - I will love again
Ja, jeg husker...
Men jeg har ikke dårlig samvittighet for det..
Hvordan kan jeg? Kan jeg hjelpe for det jeg har følt?Var det galt av meg å føle sånn den gangen?
Skader jeg noen ved å ha dette lille hjerte-biblioteket? Neppe.
Kan jeg i det hele tatt luke det ut?
Virker ikke sånn.
Så da får det være.. Nedstøva. Ute av både øye og sinn.
Det vet jeg , at mitt "Post Titanic" ikke blir med noen Jack Dawson.
Det blir med han som jeg traff på den andre siden av havet, etter redninga fra forliset..
Og ja, vi har også våre første gang, våre "Er det sant" øyeblikk.
Jeg husker følelsen. Av å komme hjem. Av å bli sett.. Av å bli så til de grader tatt vare på .
Av å bli funnet. At alt som virket skummelt og usikkert bare ble.. som det skulle... Tvil og engstelse bare.. ble ikke viktig..
Og det ble jo oss.
Kjærligheten .. er hverandres hverdag, ville hverandre... bli hos hverandre, vokse med hverandre..
 |
| Ingen Willowby, men 100% Colonel Brandon! |
Og det, er strengt talt ikke hva Jack Dawson handler om..
Et kvinnes hjerte er et hav av hemmeligheter..
Men det er ikke alle dyp det er verd å sende ubåten etter..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar