9 januar, usukra jubileum

Det var gnistrende kaldt, 2009, og jeg hadde fått meg legetime tidlig på dagen, og årsaken var kløe. Ikke noe big deal, men ikke noe en gidder å gå med...

Resept på standardmedisin ble skrevet ut, uten at legen egentlig kunne finne noen grunn.
"Og ellers da?" spurte han. Jeg pleide jo ellers bare å svippe innom for allergisesongen.
"Joda, alt vel, diabetes i familien, og kreft på de eldre, men ellers helt tipp topp!" svarte jeg flåsete.

Han smilte ikke, og det var neppe på grunn av kreftspøken.
Jeg ble sendt ut på gangen igjen, for å vente på blodprøve... dette var jo ikke som ventet...Og så skulle jeg bl kalt inn igjen

Vel inne igjen hos legen gikk det slett ikke som jeg hadde tenkt det..
Familieforbannelsen var kommet til meg... Yngste i familien som fikk det.. Mamma var i det minste 50..
Jeg husker mormors "erstatnings"kaker i fødselsdager...
Dette var straffa.. for hvitt brød med nugatti som pålegg til alle brødmåltider, og at man spiser det man vil... Det var forklaringa på at jeg hele den jula hadde hatt en halvannen litere med cola tilgjengelig
Hva nå? Bortsett fra ny resept, på tabletter, og oppfølging de nærmeste ukene, hva nå?

Tilbake på jobb gikk det slett ikke så bra.. tankene var et eneste rot, den eneste lunsjen jeg hadde med var tre skiver hvitt brød og en boks nugatti....
Sjefen skjønte greia, og lot meg få dra hjem.
Jeg ringte mannen, og venta ute i kulda, hvor det var for ubehagelig å grine, og han kom raskt.
Snart var vi på langtur.... og inne i den gode samtalen..
Jeg ringte mamma, som trøstet og formante på samme tid ; Det er på grunn av alt sukkeret du spiser , det jenta mi..
Visste jo det...
Ringte svigers som har det begge to, og de fjernet en del av skyldfølelsen min..

Mens vi , med Henrik i baksetet var på full speed i retning hvor som helst, men det ble Hønefoss,og apotek i Brummundal for å hente resepten, i gnistrende tosifra minus, gråt jeg en liten skvett til ned i en halvliter cola light, og litt ekstra tårer fordi jeg heller ikke nå kunne få meg til å like det skrekkelige skvipet...

Jeg husker lyset, og min manns som alltid like rolige vesen ."Du skjønner, sa han. Om du steller pent med diabetesen, så er den grei med deg..."

Ja, det var en rar dag....

Men det ble bedre.
Jeg måtte slå opp med nugattiboksen, jeg spiste brunost en ukes tid for å venne meg til noe annet, jeg fant cola zero, og med litt tilrettelegging så ble blodsukkeret mitt som det skulle også. Jeg kunne bare ikke spise det jeg ville lenger..
Litt opp og ned, særlig pistasjis sommeren 2010, med stiva sjokoladesaus... huff---
Ekstra bra ble det etter høsten 2011 da opplegget til mannen begynte, og jeg slang meg på..

Jeg kunne i grunnen ganske kjapt innrømme at jeg hadde diabetes, men det er jo ikke noe hinder i hverdagen i det hele tatt. Må bare huske tabletten min, og dra til legen en gang i halvåret.
Men fy for en oppvåkning det var...

like godt som sjokkis... bringebær og frosne blåbær..