Og vil si litt om å synse og mene om andre og hvorfor de er som de er og gjør som de gjør...
Konklusjonen min kommer først : Det er noe vi bør la være med. For vi har ikke peiling..
"Ikke døm en mann før du har gått en mil i hans mokasiner! sa en vis uramerikaner.
Ettersom vi alle har ulik skostørrelse så er det kanskje ikke alltid mulig..Og langt og lenge skal en i såfall gå..
Og det kan en jo også kalle en konklusjon-...
En søskenflokk kan vokse opp i samme familie, med de samme utfordringene.
Det behøver ikke være en sånn familie som havner til utredning hos barnevernet, men alle familier har nå sine greier....Sine roller, sine forbannelser, sine sår og sine svik.
Sine greier...
Hva kommer det av at ett barn i flokken vokser opp uten noe bagasje, en kutter kontakten med slekta og lærer seg å puste fritt, en trenger hjelp og støtte av proffesjonelle og en er bare litt vrang og sær, og må få saker på sin måte, og blir derfor litt ensom?
Er det et spørsmål om hvem som har rett og feil i en eventuell konflikt???
Er det sånn at den som tar det greit er sterk, og den som må får hjelp er svak?
Nei, det er ikke det..
Ja, det handler om hvordan en tar det, og ikke hvordan en har det, men det er vel ikke akkurat vilje det står på alltid?
Kanskje den som klarer seg godt har gitt blaffen og kjørt sitt eget løp, mens den som bryter kontakt og den som får depresjoner har vært sterk for lenge?
En vet jo ikke. En skal derfor være forsiktig med å mate folkesladder og bygdedyr..
To opplever bunnløs sorg, en sånn som en lett kan kalle "Noe intet menneske kommer over"
En går i kjelleren, og blir aldri glad igjen, den andre sørger så lenge som en kan vente, er i full jobb og starter en stiftelse for saken og sorgen, så ingen andre skal gjennom det samme..
Nok en gang... er det et spørsmål om sterk og svak? Kan en forutse hvem som kommer ut på de andre siden..
jeg tror ikke det..
men folk ser jo det de vil se, det som bekrefter det de tror..
Ikke så mye er helt absolutt sikkert her i verden, annet enn skatten og døden er det sagt
Og jaggu har livet dyre lærdommer og smerter å dele ut. Som å dø litt, å betale for sjelefred, på forskudd..
Og alle har vi vårt, og får vi vårt...
Ingen går fri, og ingen slipper unna det vonde i verden. Det man ikke baler med som barn, det får en siden.. Banna bein! Spekes skal vi alle!
Men det er ikke alle som deler sine sorger, og det er ikke alle sorger vi vet om, elller vi kjenner årsaken til og omfanget av.
Og det skal vi heller ikke....
Det er mennekser som har vært ute i kalde vinternetter og lært noe om seg selv, som snubler, men reiser seg igjen som er interessante....
Og da snakker vi om sportshelter som trener seg fra null til sine drømmers mål, vi snakker om hverdagsmennesker som finner en grunn til å stå opp når solen ikke kommer til dem den dagen , og ikke dagene før heller...
Vi snakker om alle i mellom, som allerede har vunnet, og alle som fremdeles strever i motbakken sin,nakne, og alene .....( Nær sagt med en tyngende ring av forpliktelser, skal, må, bør)
Det er så lett for enkelte å si : "det skal du ikke finne deg i, vis at du ikke tillater det, det er jo bare å... du burde...At du bare ikke bare."
Det er ikke så enkelt.... Det provoserer meg.
Kanskje orker man ikke kampen.Kanskje tør man ikke. Kanskje det ikke er viktig.. akkurat nå.
Jeg blir sint, skamfull, lei meg, føler meg forsvarsløs, motløs... Fordi jeg ikke klarer.. akkurat nå, på den måten...
Må du si det? Er du nødt? Føler du at det hjelper? At du hjelper? Selv når jeg vender meg bort, og ber deg slutte?
Så lett å dømme, og leke seg med teorier og ideer, skråsikker rus, og skadefryd..
La forskerne forske, gå på selvutviklingskurs, lytt til ekspertene som har noe å fare med...
Men husk, på seg selv kjenner man ingen andre...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar