Hva blir igjen etter meg.....??

Litt makabert emne, men la gå.. Det er i allefall noe som er sikkert, at en dag så er Eirin i past tense..
Og jeg rydder nok ikke opp etter meg før jeg drar...



Elevene mine  hadde dugnad i dag, å sortere papirer etter et dødsbo. Sorteringsmanual på alle bord, pizza og brus til arbeiderne og kassene fortsatte å komme, til lokalet  så ut som en blanding av loppis, byttesentral og julenissens verksted.
Penga for jobben går til Ukraina, til et barnehjem der. Til glede for alle parter.

Nevnte jeg at det var en masse kasser?
Eieren var av typen som ikke kastet, men hadde samme mening om papirer som meg : fin fine saker som inneholder kunnskap og skjulte  verdier.  Er det i perm, desto bedre...
Så våre 100 elever hadde nok å gjøre.

Bilder, bøker, hefter, blader,brev, og mye rart innimellom papirene, som ikke var i kategorien papir, men heller en tidskapsel som noen hadde knekt låsen på, fylte opp scenen i gymsalen.

(denne her er jo helt gull....Fra 1939)

Og innimellom kataloger, avisutklipp, julekort, opptakskassetter og lyspærer....

.... så tenkte jeg : hva tusan blir det igjen etter meg? Når nevøer, nieser og pårørende, kanskje gamle og skrøpelige venninner som har kreka seg avgårde for å låse seg inn og ta det siste skippertaket for å tømme og kaste skal møtes for å fordele og kaste....

... kanske med en liten nysjerrig liten frekkas i magen ; i håp om å få gribba til seg en av mine småskatter, sikre seg  før andre finner den, og  for sikkerhets skyld jobber med argumentene i forhandlingene ... ( Du får den ,om jeg får den)

..... Ja, hva er det de skal ta fatt på? Vil jeg gi dem en real nesestyver?

mine besteforeldres fine skap. Arv

En    undres jo , hva  er det mine etterkommere vil være interessert i å ta for seg? Hva vil slå an?
Det kan umulig være noen stor formue i banken... Blir nok noen bøker, tenker jeg.. Kanskje noen smykker.. Affeksjonsverdien vil nok være avgjørende??

Ellers er jeg redd det blir noen kasser med nødestæsj ; noen av de fremmøtte må jo ta det, om ikke annet ta seg bryet å kjøre det hele på fyllinga.. På forhånd : beklager det..

Håper ellers jeg ikke har for mange hemmeligheter å gi bort etter jeg er gått. Så spennende er vel ikke dagbøkene mine fra 1985-1997 at noen får seg noen aha opplevelser der.. I såfall : doner det til museet som ville ha interesse av det. Ikke kontakt de omtalte eller deres pårørende, det fører nok ikke noe godt med seg..
De vil finne ut mye om hva jeg likte å gjøre, lese , og er opptatt av. Men det vet de vel fra før?

Ingen  skjulte vielsesattester i mine skuffer, kanskje noen bilder med folk ingen kommer til å vite hvem er.. Litt trist i grunn... En burde jo skrive slikt ned, legge det ut digitalt med informasjon.. Til ettertiden?

Min kjekke kjekke morfar.....

Håper  de får glede av skrotet da, og at jeg ikke  lager for mye brudulje. Eller er det kanskje det jeg burde? Samle og gjemme, og virkelig skape litt happening ut av det. Sånn at logistikken krever hotell og flere runder?? En historie å fortelle videre om gærne rare sære tante Rin, og alt skrammelet som måtte ut..

vil noen ha disse???

Jeg fikk i allefall med meg et  fysisk minne fra denne dagen, spurte pent en av de pårørende.
Lovte de kom til å bli brukt...
Det er vel kanskje det jeg også ønsker for mitt jordiske gods når det står igjen , det være seg  i leilighet, hus ( I wish) eller  på lagerrommet på hjemmet.
At mitt  ræl  blir noen andres skatter og gullfunn.

Takk for strikkepinnene... De vil som sagt få et godt hjem hos meg.
Så får jeg sørge for å skaffe en arving til garnberget mitt.. hvem det en blir...og når det en gang langt inn i framtiden blir.. ( Det bli i allefall en del broderigarn å slåss om)

Min trøst er vel at jeg ikke kommer til å ha noen som helst befatning med prosessen...
Og det er sånn det skal være..