Hva vi lærere sjelden snakker om - i Harry Potteruniverset

Til å ha en kostskole som setting så er det jo fint lite typisk læreraktig ved pedagogene på Hogwarts.
Enda det er flest av dem, og alle de andre yrkene/voksenrollene er rimelig generaliserende.
Molly Weasley er en typisk hønemamma.Uansett hvem som sitter i hjørnekontoret i The Ministery of Magic, så lukter det byråkrat lang vei. En buss sjåfør er en buss sjåfør, med eller uten krympehode, og driver du et serveringssted så gjør du det..

Nei, lærerne på Hogwarts er liksom så mye mer og noe annet enn lærere.
Dumbledore er sjefsmagiker, Mc Gonnagal kunne hatt orden på hva som helst og Sybil Trelawney er ikke helt ved sine fulle seks.
 Og selv om Severus Snape utvilsomt  har sitt fagområde innen trollmannsverdenens naturfag,mer spesifikt kjemi, så er han ikke noe annet enn et sexobjekt i svart som jeg ville kasta meg over på første og beste jobbseminar og forført med så "passionate snogging" at han ville ansett Lilly for å være kun et alternativ i blomsterbutikken etterpå..

es.harrypotter.wikia.com

Så, den eneste i Harry Potters univers som er typisk  lærer er en bi-karakter vi ikke synes noe om.
Nemlig Professor Horace Slughorn.
 Han med sin noe spesielle kolleksjon.
Han som samler på gamle elever.

Og helt ærlig... Gjør ikke alle lærere det?
Tilstår!!

pl.harrypotter.wikia.com

Vel , ikke helt som professor Slughorn da. For han er jo faktisk en snobb i utvalget i samlingen.
Det skal være de beste, enten innen idrett,politikk eller kultur og samfunnsliv.
Og han er kvalmende selektiv, og åpen favoriserende.
Kanskje derfor er det at vi skyver ham fra oss??

Men likevel det er noe med denne elevkolleksjonen.
For ja, jeg vil våge påstanden at lite gleder en lærerskrott  mer enn å høre at det har gått bra med dem vi sendte ut i junikvelden med vitnemål i handa.
De må ikke bli noe stort. Så lenge de er lykkelige, tilfredse og har vokst opp.
Og tenk at de husker oss. Med en søt liten nostalgisk glede

Og vi unnlater jo ikke å "navnedroppe" det på lærerværelset dagen etter. Som om det er fortjenesten vår, like mye som foreldrene, videregående, og tiden som har formet dette prakteksemplaret av en samfunnsborger.

Og ja, vi samler på det vi får. Takkekort etter konfirmasjonen, postkort fra ferie ( det er litt av en skatt altså...), at de slår seg ned med oss ved kafebordet, veksler noen ord på toget.. Vi rødmer kledelig og suuuger det til oss når de takker for hva vi lærte dem, og det er utrolig hva de husker.
Vi blir rørt til tårer når de stikker innom, og spør etter oss på lærerværelset, og med ett  er vi lærern deres igjen, men alikevel ikke, for det sitter jo nye poder og venter på undervisning i klasserommene nå..

Men , vi betyr noe. Vi gjør en forskjell.. Det er verd det, selv når dørene smeller, og du er verdens mest dustete voksne.
 Og jeg samler rått på hyggelige møter og oppdateringer.
Som en skikkelig Slughorn.. Det er på mange måter det motivasjon er vevd av..