Hvorfor skriver jeg en blogg om dette? For å piffe opp med erotisk smuss og trekke lesere?
Nei. , for å si noe om hvor lite lurt det er... Selv om mange mener det ikke er så nøye....
Og jeg er glad jeg har en hjerne, sjel eller hvor i kroppen drømmer nå skapes som minte meg på dette. For jeg har ingen planer om å teste det ut sjøl.... Jeg røper hovedpoenget mitt med en gang : Så faens ikke verd det..
Det hele skjedde i bilen hans, i et landskap som jeg kun har sett på Vestlandet, typ Trollveggen. Stupbratte fjellvegger, rett i fjorden. Spir, klipper og juv, full 3D, med melis på toppen, store svarte fugleflokker og merker etter ras, skifer, med konturene av trollgubber med alvorlige solskader, og med det rette lyset ; den sylskarpe profilen til Alan Rickman. ( Og dette blir den eneste referansen til ham i dette innlegget) Fosser fra intet, slør og brede vegger av buldrende vann. Grønt vann..
Men siden dette ikke handlet om basehopping, så ble jeg oppløftet fra bakkenivå, for å si det så
Jeg husker blaff av hva som skjedde, for det var vår første gang, men det hadde ligget i kortene som en mulighet en stund, altså Oppbyggingen.
Overaskelsen, da jeg fikk en hånd som grep min ,som holdt og kjærtegnet. Ordene som beseglet det hele, hva han hadde villet så lenge
Overgivelsen da tyngdeloven var det eneste som gjaldt og overdøvet alle andre morallover.
Objektivitenen da skatter dekket av tekstiler endelig ble avdekket, og likte det en så.
Oppdagelsen med alle sanser,grådig vitebegjær...
Observasjonen av seg selv og ham, og et par saftige andre O's, som seg hør og bør
Deretter orienteringen ; Hva dette var for noe?
Han visste hvordan jeg skulle mykgjøres , Mr 50 Grades of O; Han elsket sin kone, men jeg var så morsom å være med. Smart, vittig og.... måtte han legge til ,verd å gå til køys med..
Jeg rødmet såklart ved dette tidspunkt, men det kom av rosen, ikke udåden
Meg i armkroken hans, mens vi skuet over dette fantatiske landskapet.
-Så, så enkelt er det altså, sa jeg undrende, At en kan elske sin partner, men likevel fortjene å ha det litt spennende på si? Jøss..
- Ja , humret han
- Og dette har ingen ting med ektefellene våre å gjøre, fortsatte jeg , det er noe bare vi to definerer, og hva som angår kun oss..
- Ja, nettopp, bekreftet han
Fornøyd over å ha fått meg lekekompis, jeg er jenta som har alt(!) ankommer jeg, ekteskapsbrytersken ,vårt hjem, og entrer dette uten et eneste angrende bein i min ...mørbankede kropp.
Hopp i handlingen, jeg står ved kjøkkenbenken og hakker løk og paprika,og mannen min ønsker meg velkommen hjem.
Han griper om meg bakfra, og snuser meg inn.. Inn i halsgropen min .Ingen kjenner deg så godt som den du er gift med. Ingen andre kjenner til Stedet som får deg til å smelte, og styrker båndet, som binder tilværelsen sammen, oss to, mot resten av verden.. Stedet er ikke spesielt hemmelig. jeg tipper 80 % av jentene har dette punktet på halsen. Gifte menn bør vite det, en god make kjenner sin kvinne.
Min kjenner meg.
Han lekeknurrer, snuser mer intenst, slik hundene våre gjør når de finner noe interessant på klærne våre. Valpekull, katt eller løpetispe..
Mens han ennå leker sporhund mot halsen min, varierer intensiteten på snusingen for å more meg, så begynner hodet mitt å spinne rundt nettopp det med løpetisper...
Og hva han nå måtte finne av duftspor på halsen min....Jeg husker plutselig etterbarberingsvannet til elskeren, og et steinras fra det ytterste utspringet på klippen sender noen tonn minner gjennom hodet mitt om hva nakkegropen min har berørt de siste timene...Og om man tolker det man tror man fornemmer....
Han stopper opp et sekund, og jeg stivner, for å skyve minnet fra meg,for å verge meg mot avsløringen..
Og jeg vet ikke hva som var det avgjørende , om han fant duften fra min elskers kropp, om han mistenkte meg og fikk det bekreftet, eller om han visste det i det han tok i meg og ventet på bekreftelsen, se fella smekke i bak meg.
Hva gjør en løgner tatt på fersken? Når sannheten ikke skal frem? Hun kan angripe, spille oppbrakt, forferdet, anklage og være martyr ; hvordan kan du si noe slikt! At du våger!!
Rope det, for å vippe den belyvede av pinnen
Eller hun kan lyve igjen, gjenta, male over det med fagre ord ...
Jeg snur meg, han står på avstand nå, med ryggen mot veggen, forsvarsløs. Han ser mot gulvet, jeg tar ansiktet hans i hendene mine, vender det mot meg, forvirret, redd for hva jeg vil se, hva han vil se.Det føles som han er i ferd med å gå i oppløsning i hendene mine
Han sier ikke et ord, bare blunker bort tårene som renner, renner i stri strøm.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hvordan skal jeg gripe den an? Det er er meg som har gjort han så vondt... Men hva vet han?
Vet han ? Mistenker han? Jeg kan ikke se ham i øynene før jeg har en slags plan, en strategi, men jeg må vite hva han tror og vet. Og jeg er redd at om jeg ikke klatrer dette så vil han vite...
Jeg klarer ikke å møte blikket hans, en hulken går gjennom han. Øynene min kan ikke lenger som det naturligste i verden åpent og utvunget se inn i hans, med latter og solskinn.. som de pleier. For det er jo oss.. Ikke nå lenger. Jeg har knust det fine.. som en kattunge i en sekk nedover elva..
Og den som skal lyve for å dekke over en skitten løgn skal vite at det er piler som aldri kan tas tilbake som spennes fra en uærlig bue, at en graver seg videre ned i synden, synden som er å trekke andre ned, men først og fremst seg selv.
Jeg trekker ham inntil meg, for hva annet skal jeg gjøre. Han gir meg nakken denne gang. Hva skal jeg si? Annet enn å vugge ham og bysse med ett ssssshj. Og i en klem kan ingen se ansiktet ditt...
Jeg kan ikke si at ingenting har skjedd, for det er å legge enda flere steiner til byrden. Mine stein, kampesteinblokker i ren granitt, men han kommer til å måtte bære på dem..Jeg kan intet gjøre for å lette lidelsen hans.
Å si at ikke noe er galt er å spytte ham i ansiktet, og sparke ham mens han ligger nede, og så bebreide ham for å kunne tro noe slikt om meg, mens jeg stinker av synd og svik.Så jeg må tie, og bekrefte.
Og den gamle sannheten om hvorfor en skal være tro står lysende klar for meg.
Det handler ikke om at det er mellom elskeren og meg. For det har det aldri gjort. Ikke så lenge det er andre med i bildet.
Synd mot andre, å forgripe seg på deres verdighet ved å ligge med en annen, dele det intime med en annen kan ikke skjules for alltid. Den gnager selv om en ikke vet den er der.
Den fjerner deg fra den du er nærmest, maken din. Ødelegger alt det fine...
Og jeg hadde ingen rett til å gjøre det mot oss. Jeg hadde ingen rett til å velge oss bort for et simpelt trofeligg. Ikke om mannen min betydde noe for meg. For jeg har sagt med i klartekst, men ikke med ord ; du betydde ikke mer for meg enn at jeg kunne svike.
Og du har trampet på, ja pissa på det dere hadde sammen. Formidlet at det din kjære har gitt av seg selv, og anstrengelser for å bygge livet deres sammen, det var pytt sann, ikke så mye å bry seg med...
Og, Hver dag sammen kommer nå til å bli enda litt verre...
Elskeren min i natt eksisterte kun i mitt eget hode, så jeg har ikke gjort noe jeg er skyldig i. Drømmer kan en ikke så mye for, og det er lov og sunt med en slik liten nattlig eskapade Det har ingen noe med..
Men utroskap i den virkelige verden?
Så faens ikke verd det..
 |
| min fantastiske mann..... alltid verd det.. Cardiff ,sommeren 2015 |
¤ synd er å tråkke andre ned - Kristin Lavransdatter
¤ ingen kan se ansiktet ditt i en klem - Dr Who, number 12
¤ Hver dag blir litt verre - Love actually
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar