En av mine supre kollegaer har lånt meg i sin vennlighet første sesong av serien Treme .Den handler om New Orleans , etter Kathrina i 2004.
Det var en vakkert gjensyn med en by jeg forelsket meg i da jeg var der i 2008 på bryllupsreise.
Turistfelle, helt klart.. men alikevel...
Domen, der så mange mistet livet av mangel på vann og legehjelp , musikk på hvert gatehjørne, kneiper, katter i vinduspostene,balkonger, rariteter, hele bruktbutikklager av gamle kostymer og fantastiske møbler det ville koste en formue å frakte til Norge, damen i dyrebutikken "Dogs are people too" som ville at jeg skulle fortelle om barnet mitt, og ja, hun mente det firbeinte, Missisippi, selveste Missisipi, noe helt annet en Glomma.... tross alt..
N'Orleans er et by , lag på lag.. med kontraster som ikke burde la seg kombinere.. and yet...
En kan virkelig tro at byen er stedet hvor magi kan skje, hvor fremmede kan møtes, stemme opp med det de kan lage lyd med, og ende opp på et gatehjørne med sitt eget publikum. Hvor dansen og øyeblikket alltid har sin plass, selv i sorg og bitterhet over FEMA, og livet generelt.. Om skjebnen er aldri så bitter, så skal en slippe gleden inn, der en kan..
Og Treme gjør det ikke noe lettere.. Tvert i mot er det stadig nye underskjørt som løftes,( ennå har vi ikke sett anklene og avslører enda et spennende mønster, en ny knitring i silke.. Hvordan kommer en under hunden på N'Orleans?
Søren om jeg vet. Og hvorfor skal en? For så fort en tror at en har oversikten, så dukker det opp et nytt element.. En setter sammen en collage av det en vet og det en har hørt, men jammen kommer en til kort alikevel, når det dukker opp en ny nyanse, en ny tråd?
Multikultur er spennende det, byen er en vev, eller et tovet stykke, det er umulig å skille trådene fra hverandre, de henger i hop..
En har katolisisme, kreolerkultur, cajun , karibisk, afrikansk, slavetid, religion, overtro, myter, magi..
En har fråtsingen under Mardi Gras, med for mye av alt på så kort tid, en har den nakne fattigdommen, en har håpet, og en har sorgen over alle som ikke kom hjem, Kathrina har mange søstre, og mugg og forfall lever side ved side med nyoppbygging. En har det franske kvarteret, nærmest en levende filmkulisse, og en har Congo Square der slavene møttes og skapte jazzen, som jo i seg selv har røtter i Afrika, røtter som ikke lenger lar seg spore.. drømmen om hjemlandet blir selve drømmens drøm, tanker, fornemmselser ,kulturer som ikke lenger eksisterer, svelget av storsamfunnet, imperialisme og globalisme.
Levees, domen, korrupsjon, politivold, sviket, mennesker på tak, på bruer, i heten, evakueringen, desperasjonen ; så mange som vi ikke vet skjebnen til.. enda et kapittel i N'Orleans dystre historie, om urett og fortvilelse
jazz, gospel, Soul, hillbilly,chanting,R&B
eleganse og forfinethet, blandet med krydder fra andre himmelstrøk
En har plantasjene, okteronene, holdhusene, the southern belles, hvor slavene ble solgt upriver,sjømannens perm, og borgerkrigshavn
En har voodoo,opprinnelse i Afrika, foredlet og blandet i sukkerrør i Karibien, og deretter med forgreininger , sine stiklinger lik, men ikke identisk med modertreet, lokale varianter.
En har afro-indianere, med fjærkostymer, chiefs, spy boys og flagboys, med sin egen mardi Gras stil..
tenk det! denne kulturen oppstod som en hyllest til indianerene som hjalp rømte slaver, og som en naturlig konsekvens at noen slaver giftet seg inn i stammen. Sprøtt! Og kult!
En har fransk rullende på tungen, men brukket på sørstatsvis, et bånd til Europa, men som nyutflyttet ungdom, pleies båndet kun når det passer.. Arven , cuisine,og blått blod...En er jo også Amerikaner!
Jo, New Orleans er det beste av alt livet har å by på! Sukk...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar