Om bilder og fotos..

Meg og min make, sommeren 2004, da vi møttes. takk til fotograf Heidi Andersen!

Det er rart med bilder... kanskje vi tror at de synker i verdi bare fordi vi har dem tilgjengelig og gratis det øyeblikket vi har knipsa dem, i motsetning til i gamle dager da moderen bestilte på postfoto med 14 dagers levering, eller i beste fall kunne en fikse det av oppsparte midler på entimes, til en høyere pris. Ikke alltid en kunne plukke ut de som ikke ble bra heller, hadde man levert inn en 24 film så var det det en fikk.Kornete og hender foran linsa eller ei..Flere enn meg som knipsa vilt for å få tatt ut filmen, sånn at en kunne få se det Bildet en hadde forventninger til.... av Flammen?? ( en kunne jo håpe på tilgivelse når modern fikk regninga)

Meg og Henrik, Utøya med 10 trinn 2009

Men altså bilder..... De har tre faser sånn som jeg ser det...

1 I det øyeblikket det blir tatt.
Full  ekstase, alle som er med mååå bare se! "send det til meg daaa!" Legg det ut, daaaa, tag meeeeg!"
I tillegg er man opptatt av at en ikke har pandasminke eller dobbelthake.
Da vil man ha det slettet. Pronto!

Hamresanden, juli 2011

2 Når en ser tilbake.
Bildet betyr noe, det er bakgrunnsbilde på mobilet eller pc'n, det er minnet om en fin merkedag, bryllup, dåp,bursta...
Det er ferien du så fram til, han du er forelska i eller bare et blinkskudd av noe annet betydningsfullt.En tar det fram til visning, eller har det lett tilgjengelig på veggen eller lagt ut på Facebook i album. Bildet sier noe om en epoke i livet ditt også.

jobben

3 Bildet får affeksjonsverdi
 Glem bekymringa du hadde for dobbelthaka eller kaninøynene.... det spiller ingen rolle.. For bildet har fått en dypere betydning. Bildet viser jo et stykke historie!
"Haha, sjekk den tuperte sveisen' a!Der gikk ozonlaget liksom! "
"Herreguuud, husker du den gangen stua så sånn ut?"
"Kan du fatte at vi hadde sånne gensere den gangen... såå 1988 liksom"
"Naaaaaw, sånne bamser er det lenge siden jeg har sett.."
"jaja... det var sånn byen så ut før brannen og omlegginga det, husker du det bakeriet som lå på hjørnet, det var der de hadde så gode wienerbrød ,vet du..."

etter 22 juli 2011

Jeg lurer veldig på hva som vil skje med bilder i framtiden. Især når vi er så begeistet for gamle bilder nå. De hvor man måtte stå stille og ikke smile i ett minutt, der den utvandra slekta poserer med ku og farm i Minnesota, der bestemor Duckbilene  putrer rundt i gatene, damene har hatt med fjær og mennene bukseseler.. Hvem var alle menneksene vi fant bilder av i eske på kottet? Besteforeldrene mine kan ikke lenger svare. Men de er velkledde og høytidelige. Fjerne slektninger? Venner ingen husker hvor ble av?

Kommer vi til å nedgradere bilder fordi de blir mer tilgjengelige? Mer vanlige, i motsetning til tider da en sparte trynet til de store dager i livet?
Neppe. Bilder sier fremdeles mer enn i allefall 1000 ord.
Men hvordan ta vare på dem? Mamma har tatt vare på negativer, svart cellofan der en kunne se seg selv og andre i motsatte farger, og som vi ungene ikke fikk lov å leke med.Vi hadde et støvete hjørne med hauger av fotoalbum hjemme. Fra før mamma møtte pappa, ett hvitt ett fra bryllupet, fra spedbarnstiden til meg og syrran, og utallige turer, feiringer og annet minneverdig, alt i album, med kommentarer under.

Jeg har ikke mange album hjemme hos meg.Har mange hos mamma på langring.På loftet.Men jeg kommer nok ikke til å spørre henne om å lagre fler. For jeg har mine bilder på datamaskinen. og noen på cd.
Hvordan kan jeg være trygg på at mine bilder er evige , i den digitale fremtiden. Sånn at fremtidige generasjoner kan få se hvordan livet var i 2012??
Den som lever får se...

nybakt lærer, 1998