Lenge før nettet, Twitter, blogg, Nettby og Facebook, så hadde man dagbøker.
Anne Frank hadde jo en , som hun jo ble berømt for, og ellers så var det vanlig på 80 tallet å gi en 10-11åring en slik tingest, helst med nøkkel, så en kunne notere ned tanker i sitt liv.
Noe jeg da gjorde til gangs. Jeg skrev dagbok sporadisk fra 1985 , med daglige oppdateringer i toppårene 1987 - 92.
Etter det begynte jeg på folkehøyskole, og fikk et liv..
Så det ble mindre, mer scrapbokpreget, og mer diktrabling. Etter 1995 så døde det ut.
Har prøvd å gjenskape vanen, har en tiårsdagbok, men det er ikke stort som blir skrevet ned.
Og det er like greit. Tidene har endret seg.
Og så fant man igjen disse tenåringskrønikene...På mammas loft, i fare for fuktskader. Så en måtte jo sjekke ståa, før man puttet dem i trygge plastdunker med lokk.
Jeg kunne raskt konstatere at jeg var ei jente som levde mye( stort sett ) i mitt eget hue, og at det kanskje var innafor lell. Rike indre liv skal ingen kimse av, og det var ikke akkurat sånn at jeg gikk glipp av noe som ventet der ute.
I grunnen venter livet mitt på meg, jeg måtte bare bli ferdig med vgs..
Dagbøkene mine var seriøse saker. jeg måtte skrive hver dag, utførlig,
fra alle timer på skolen og alt som skjedde. Det som kanskje skiller mine dagbøker
fra andres bortsett fra mengden og at det jeg drømte om aldri skjedde
var kanskje grundigheten?Jeg hadde egne farger på hver dag.
Mandag mørk blå, tirsdag grønn, onsdag lys blå, torsdag lilla, fredag
gul, lørdag rød, og søndag rosa. I tillegg fikk hver dag en firkant.
Svart for møkka dager, lilla for ok, og rød ble spart til dagen jeg
skulle bli sammen med gullstandarden. Det var mest lilla. Jeg førte
statisikk, for perioden for hver bok, høydepunkter i hver bok, og
gjennomsnittlig antall sider hver dag. Nå var det varierende hva
størrelsen på disse bøkene var, alt fra a4 til nærmest telefonbøker, men
jeg holdt meg på mellom 6-7 sider hver dag..
I tillegg hadde jeg en liten lek, med at jeg ved innvielsen av neste bok leste de to øverste linjene på hver side i den gamle, og skrev ned setninger som ga mening.... Gjerne med en viss mening.
Det er vanskelig å vise noen bilder av disse dagbøkene, da de er klussa
fulle av navn. Både navnteip, korrekturlakk og neglelakk ble brukt.Og sprittusj. jeg
hadde i tillegg Pusur skoledagbøker, med enda fler skriblerier og
kommentarer. Gjerne en til lekser og en til kortversjon til dagbok -
ypperlig om en skulle oppdatere etter en 14 dagers periode.Men ja, disse
navnene.. Det kunne kanskje være fristende å kalle meg guttegærn, men
egentlig ikke. Det var jo stort sett en det handlet om.... De andre var vel stort sett begeistringer, og ønsket om bekreftelse.. Eller det handlet om noe annet jeg lengtet etter..
Men jeg konkluderer med det jeg skrev på facebook:
"Dagbøker er så morsomme når en blir voksen. ."
Vel... etter å ha lest noen smakebiter fra mine biografiske verker fra
1985-94 så tenker jeg at hadde mamma og pappa kjøpt hund til meg da jeg
var 12 så hadde jeg kanskje spart kjønnsmodne unge menn med samme lave
sjølfølelse og dårligere smak ( de valgte jo bort meg)den nesegruse
avgudsdyrkelsen som førte til sløseri med papir...
Så... jeg skulle fått hund...
Skrivestilen min synes jeg bedre om etter å ha lest litt mer. Mye replikker , og handlingsreferat. Og mye tankereferat, så klart.
Jeg gjengir nærmest samtaler fotografisk, og det er jo mye skatter for ettertiden der..
Skjønt, jeg elsket jo å skrive stil, så noe brukbart måtte det være i alle disse permene.
Det som slår meg som interessant er boblefaktoren låst i tiden : sånn var hverdagen den gangen. Og ikke visste jeg hvordan det skulle bli... At ingen av herremennene i Fredrikstad skulle bli min bane, men at det ventet meg noe annet, som bindene i 92 /93 bærer preg av, der oppe i nord. Derfra tok det jo av...
En av bøkene hadde en ukebladroman tittel : "Glem drømmen om" limt i i permen. Jeg hadde føyd til navnet på Gullstandarden. I tillegg ett bilde av en cavalier. Jeg tenkte nok "søt hund", den gangen i 89, men nå ble det en selvoppfyllende profeti.. så glad jeg skulle bli når jeg fikk meg hund i framtiden... ( mer matnyttig enn gullstandarden)
Nok sjølskryt.. På mitt verste er jeg selvrettferdig, der-fikk-du -den , og rimelig bastant. Æsj . Og jeg gjorde meg sjøl så mye bedre enn jeg var. La masse i ingenting, tolka alle tegn på interasksjon med helten som at nå, nå er det saker på gang. Alle konflikter, der hadde jeg rett. Dømmende ovenfor de jeg ikke likte.( Og egentlig ikke så veldig god grunn til ikke å like dem alltid)
Største tabba var vel at jeg trodde jeg var mer diskret enn jeg var. På ny giv, hver gang....
Sånt er kleint..Særs. I andre jenters liv, så hadde det kanskje endt med en fest og litt action på et lånt gutterom.. Jeg gira meg over et blikk over rekkverket på Torvbyen liksom. Krydret med :" men han skal ikke få dyden mi så lett, jeg skal spare meg til det er rett...." Jeez
De gjentagende navnene ble jeg i grunnen fort lei .Følte ikke for den helt store oppdateringen,Jeg husker jo de ulike grunnene til facinasjon .Det som var minst like interessant
var dekorasjonen i bøkene. I sær skoledagbøkene da. Mye klipp og lim av tekster, melodramatiske titler.. random bilder av folk som ligna på gullstandarden, og lite diskret hint om hva han burde sette i gang med : be mine, kiss, kiss, miss you 4 ever...
Hva i heiteste fikk meg til å lime inn bilde av Tor Endresen?? Var jeg så syk i hodet??
Bilde av Kevin C i baris ble også en latterlig påminnelse om hvor lite vidsyn jeg hadde.. I 1991 var det nok litt for mye ulvedansing, og litt for høy Robinfaktor i huet mitt..
Det var jo sheriffen som var verd oppmerksomheten, men jeg var.. ikke helt med...
Sangtekster saksa fra ungdomssidene i ukeblad, hele artikler om Sandra Cretu og Def Leppard.. Biletter, og brev fra gullstandarden og hybelen hans. Linjer som jeg la altfor mye i..
Hilsner fra venner, og bilder fra artige opplevelser, det var hyggelig gjensyn. Mange av disse gærningene er jo på facebook, og noen ikke. Men vi var i hverandres liv... i så mange år..
Rart å lese igjen..
Det skjedde noe underveis i dagboka, i sær i 3 gym. Jeg ble mer bevisst på at livet mitt skulle ta til et annet sted, jeg hever blikket og legger mye av det gamle bak meg. Russetiden var jo også virkelig. Noe som skjedde og hadde betydning, en overgang. Det er vel da jeg blir virkelig voksen...
Selv om en ikke skulle tro det når jeg leser notatene fra folkehøyskolen...
Det å begynne å skrive dikt for alvor overtok en del av dagbokenergien. Og en har ikke tid til å sitte i timesvis når livet leker, det er måne over Harstad, og en kan begynne å innbille seg at det som skjer ikke bare skjer i eget hode.
Den engelske dagboka mi fra det året ligger blant poesibøkene i boden. Det er et tidsskifte på mer enn en måte..
Jeg har mye å være takknemlig for etter hompetitten tenåringstiden. At det å skrive innimellom gatelangse turer og skravlings på hverandres pikerom er sunt og bra for sjelen, og at jeg fikk oppleve dette. At mine sære tanker er oppevart for fremtiden.- for hva de enn er verd
At jeg fikk et godt liv, ikke med katt og samboer, men hunder og mann
Men ikke minst, sett hvordan en har gått fra dagbok til blogg, at tankene dengangen fikk bli mellom to permer, og at det ikke var noe alternativ å sende det ut til offentligheten..
Jeg kan fremdeles lage bokbål.. Mohahaha
