28.04.2003 (skrevet 16:13 28.04.2003)
Blackie – den onskapsfulle cocker..
Vil  fortelle om en hund som nå er i de lykkelige jaktmarkers land som etter min mening hadde den egenskap at den var både skadefro og en smule ond..
Min søster og mine foreldre var på ferie hos min mors venninne i Danmark.Jeg var 16 og syrran ca 8.
Venninnen og hennes mann hadde da ingen barn sammen, så de oppdro da sin elskelige (bah :-( !!)sorte cocker Blackie som det barn de aldri fikk..
Ferien var kjedelig for å si det rett ut.. så etter å ha dummet meg ut for dansken i kiosken ved å mime ordet ´sugerør´ uten å bli forstått,(jeg visste vel ikke at det het ´strå´) og etter å ha spist meg kvalm på romfylte sjokolade skilpadder så var vi kjeie og leie.
Så vi tok initativ og foreslo å ta en tur med Blackie, mors og fars gutt, manipulatoren fra helvete!!
Som sagt så gjort.. Vi ruslet i parken, snuste litt.. kort sagt, lot tiden gå..
Blackie hang i med full gass hele tiden, lykkelig som bare en hund kan være.
Etter en stund bega vi oss på hjemvei, og i det vi kommer inn i gaten skjer det en radikal endring i voffens adferd.Han subber med bena inn porten, kreker seg opp trappa og inne på kjøkkenet faller han sammen med et høyt klynk ved sin matmors føtter.
´Tante´ (Både jeg og min søster er godt oppdratt, selv om virkingen er litt ulik på oss begge i voksen alder) blir hysterisk og sjekker sitt lille skatt for glass skår og skaler, starter Hitlersk forhør av oss om hvor vi har vært og hva han har gjort seg.
´ingenting!´ sier vi og forteller at vi har bare vært i parken og at han ble sånn først da vi nærmet oss huset.
Men hun hører ikke, gir oss ´hundkjeft´ for at vi har slitt ham ut,´mors lille Blackie´
Til dags dato kan jeg sverge ved Blackies grav at han lå der og s m i l t e da vi fikk skjenn..
Neste dag er ikke mer spennende enn den første, og nå sender hun,´Tante´ oss ut selv med hund og bånd…( og formaninger nok til å fylle en hel danskebåt!)
Vi er selvsagt ikke så dumme at vi går like langt denne gangen..
Vi overdriver ikke lekingen en gang. Blackie må slepes hjem, han vil ha mer…
…helt til porten, han husker gamle kunster, han drar sine verkende lemmer de siste skritt for han klynker i sin mors armer og nærmest svimer av i vånde….
Reaksjonen uteblir ikke, verken ´Tantes´ vår eller Blackies.. Han gliser, har det like gøy nå som i parken..
Den pelskledde lille demonen nyyyyyter det.
Ikke ti ville hester får oss ut på tur den tredje dagen,dansken i kiosken får bare le,jeg handler skilpadder som aldri før..
Ikke på frågan om vi går gjennom det igjen..Ikke for det, Tante velger selv å bli med oss denne dagen, hun våger ikke annet, ovenfor oss dyremishandlere.. 
For en tur det var… Vi gikk hele parken,snuste, lekte,løp og hoppet..Vi hadde aldri vært ute så lenge med ham alene..
Og Blackie for som en gummiball inn porten og opp til annen etasje for å hilse på ´far´ som sitter der på sitt kontor..Ellevill og bjeffende!
Nei, aldri om jeg glemmer Blackie,selve begrepet på bortskjemte ufordragelige hunder..
Men romskilpadder er fortsatt godt..