Rart at...

selv om en endte opp med ikke å fordra fyren.( i allefall miste all respekt for)... så er det rart  at en kan huske hvordan det var å være forelsket i nettopp han, for alle de årene siden.
Hva man falt for, drømte om, lengtet etter.. Forgudet den kroppen en bare kunne beundre, begjære en enkel berøring fra en hånd... en klem fra et brennhett kinn

Hvordan man skapte denne drømmepersonen som holdt pulsen i gang, livet oppe..

Ja kanskje nettopp derfor....
Fordi alt det søte i begynnelsen hendte i sitt eget indre.
Virkeligheten er visst alltid annerledes..

Hva vi mennesker er i stand til å spinne opp... Vi er vårt eget dop...