å begynne på en reise med nål og tråd ...

handler om å bli kjent... med et helt nytt landskap, med et kart som ikke åpenbarer seg sånn med en gang..

En åpner posen, bretter ut mønsteret, som er full av kludrerier. Til side med det foreløbig

Så  ser en på fargene, veier pappskiva i handa. Merker seg nyanser. Marerittet var i 1999 da jeg skulle sy et musebilde, med 8 (!) nesten heeeelt like nyanser i grått. huttetu
Fester trådene i hullene omhyggelig.

Markerer midten med penn Nå må en jo kunne klare å finne midt punktet. Det avgjør jo startfargen..
Fram med tusjer . Nå begynner av merkingen av symboler.
Selve finmotorikken. Og aldri matcher fargene på det ferdige produktet fargene på mønsteret...

Og så er det bare å slenge på det nye nødvendige hjelpemiddelet : sybriller.. Huff ja..
Spenningen og følelsen av at det meste kan gå galt gir seg ikke før det første feltet er unnagjort.
Velsignet være logiske mønstre..

... og evnen til å tilgi seg selv  og jukse litt når det blir helt feil..

for ja, det er mye juks i omløp...I alle fall hos meg...Men om en nå vil bruke kvelden på å lete etter feil i andres håndarbeid så er selskapet kjett i utgangspunktet vil jeg tro...

så... i likhet med det meste i min personlighet, så liker jeg best motiver som er trygge og kjente..
Og hvor jeg vet hvor fellene er..

Så, da går vi i gang...
Bæææ