jeg - et skrekkelig menneske.

Nu skal jeg berette om en av mine mindre  sjarmante sider.
Det får stå sin prøve..

Noen vil nemlig kalle meg barnehater.

Det er jeg ikke.
Men ja, jeg har en svært lav toleranseterskel for unsmakelig oppførsel fra unger, ja..... Rimelig lav i grunnen. Om jeg skal dømme på reaksjonene og barometeret rundt meg.

Jeg kan bare ikke liksom med dem alltid. Så  jeg er glad for at folk er noe sveiseblinde når de skal vise fram avkommet, eller avkommet til avkommet.. For en behøver ikke si så mye. Bare smile og nikke..
For jeg har en feil til.... jeg gidder ikke late som.. Ikke så mye i allefall.. Jeg mener, jeg fyrer ikke av : "Duh , jeg driter i den ungen din, jeg...." Men jeg kan liksom ikke tute i et "naaaaaaaaw <3 <3 <3 !!" bare fordi det forventes heller. Det blir falskt...
For meg er det som fyller mobilskjermen et barn. Uten tvil et barn. Lik alle andre barn, og et gode for menneskeheten.Men jeg ser altså kun et barn. Gratulerer for deg......
Like så at jeg kun ser en nymala vegg... jeg ser ikke nyansene eller at med en R til på fargekartet kunne det blitt enda bedre eller ren oppkastkulør  i stua.
Og jeg er kanskje litt mann på det viset? Eller mangler 9 måneder med erfaring og spek?

Om noen viser  meg et dyrebarn derimot, faller jeg i staver... jeg vil bare se mer, vite mer..
Jeg er oppriktig interessert.
Og når noen lurer på hva jeg blir vist og reagerer med :" åh, er det bare en valp..."
Så kjenner jeg at  jeg blir litt snurt... For jeg har ikke lov å være like ærlig... Da er jeg særs uhøflig..

Jeg hører ikke hjemme på denne planeten tror jeg..

Nei, jeg kan bare ikke med dem. Ikke når de er små. De gir meg liksom  ikke så mye.. Annet enn det vanlige klisjeaktige ubehaget : biprodukter og ulyd . De gjør jo ingenting, byr ikke på noe. Etterhvert smiler og kommuniserer de, som alle barn, og det er fint og vakkert for foreldrene.. Sånn det skal være.. Og det forventes en hel masse reaksjoner i meg som ikke ... er der .

Er jeg nødt til å engasjere meg utover det høflige? Merker ikke det lille vesenet at jeg har en masse uvilje?Det er jo ikke sånn at et barn ikke får oppmerksomhet? Det bør jo bare ikke være fra meg. Kan ikke de som vil få lov? Og jeg holde meg i bakgrunnen?

Mennesker forundrer meg storlig i blant..
Blir liksom litt Obstfelder ( her er så underlig, dette må være feil klode)  når jeg ser mennesker som jeg synes jeg kjenner og føler står  for noe, som ikke flagger sine mushy mushy sider  bare helomvender  seg i 180 graders vinkel  når det kommer barn inn i bildet. i sær egenproduserte, eller innen familiebissnissen.
Ikke noe gærnt  i å være mushy.. men en må  jo heve litt på øyenbrynene, når det renner over, og ingen andre synes det er noe rart .... Hvor kom det der fra? Hva er  koden nå? Dette er jo ikke den personen jeg kjenner?
En vet jo ikke hvor en har folk  plutselig liksom.. Blir litt... kleint?

Har jeg Asbergers fått over natta?
Nope, er visst bare uhøflig..
 Føles nesten litt for intimt sånt uvant føleri.. En kan velge om en vil gråte på 17 mai , holde cupfinalesøndagen hellig, synes pynteputer er et must, hva en skal stemme i valget, hvor en vil bo.....Ja, som sagt om en liker dyr, romfolk, NAVere og  eldre. Andre sårbare grupper. Men med barn er det bare en godkjent respons.

Nei, jeg kan ikke  med dem når de er små. Når de er litt større og begynner å lure på verden er det lettere.. ( Det er også litt mannlig tenker jeg Mon om jeg er mann??) Da kan de være utrolig kule små mennesker.
Og i likhet med de voksne utgavene så synes jeg geeky unger er morsomst.. De som kan noe..
Som har masse fantasi. Som spør, og har hjertelag. Det er mange mange unger jeg liker. Godt. faktisk.

Oops.. enda et tabu.. Å si at en ikke liker alle unger.. For det er ikke lov. Og kinkig må det være når en har barn sjøl. De drar nemlig med seg venner hjem... og ikke alle er like ok. Noen er rett ut sagt "uartige børn"
Som en må forholde seg til.
Men heldigvis begynner det å gå hull på byllen, At en tør.. Å si at en har problemer med å like den og den. For all del, en er jo høflig og grei.  Og det er ofte ikke ungens feil.. Og fordi om en har lettet hjertet og betrodd seg over kaffekoppen så er jo ikke antipatien borte eller akseptert for det om.. Ungen må inviteres i bursta, og  ungen kan jo ikke akkurat nektes adgang til hus og playdates.
Men det  er kanskje blitt litt mer lov å si. Framfor at det skulle være utenkelig å tenke det.. En må jo vise folkeskikk uansett. Å akseptere for seg sjøl er å anerkjenne det og åpne opp for forandring, sier Dr Phil..

For meg ble det frigjørende å kunne få lov å innrømme at det ikke h andler om hva jeg synes om hele grupperinger, så som barn, ( eller utlendinger, funksjonshemmede, eldre, Bergensere) , men at jeg liker mennesker. Individer.

"Hvordan kan du være lærer om du ikke liker barn? "Spør noen, når de skjønner at det er noe riv ruskende gæærnt med undertegnede..
Det kan jeg glatt.. fordi jeg liker mennesker, og jeg liker menneskeheten, og jeg klarer å se noe godt i de jeg møter.
Men det er ikke alle jeg er oppriktig interessert i.De har jeg  noe med å gjøre faller det lett. Og den kategorien er jo stor og vid.
Men det er meg... ikke dem som er problemet... Avgrunnen i meg har jeg skrevet om før.

Nei, jeg kan ikke alltid med dem. Og har lavt toleransenivå for  bråk. Sutring, herjing... og hyling. Nei takk
Og især små gutter... Hvorfor skal de få herje så mye?? Kan de ikke gå et annet sted enn oppå meg, og innenfor min hørevidde? Eller vise  meg insektsamlinga si? Det finnes jo så mange rolige gutter, så det kan jo ikke være en naturlov en bare må godta?

Barn skal sees , men ikke høres, er det det jeg mener? Ja, men ikke nødvendigvis. Det er en tid for alt. Og det finnes arenaer der unger har rett til å gjøre mye ut av seg. Du klager ikke på ungestøy på McDonalds liksom. Men om poden hyler som en stukken gris, så er det lov å ta hensyn.. Og barn skal ikke høres alltid...Har de noe å komme med, absolutt... Men bare fordi de er barn  så dermed skal de få dominere rommet? Nei takk.... Beklager min  manglende interesse..

Og ja, jeg ville helt sikkert sett annerledes på det om jeg hadde barn sjøl.. Liksom banksjefen hadde tenkt litt annerledes om hun satt bak skranken. Eller mannen som ikke giftet seg alikevel. Det har mye å si hvilken hatt en har fått tredd på hodet..

Men er jeg bitter og barnløs?
Næh... Hadde vært fint å tissa to blå streker i morgen den dag, men det er ikke  alfa og omega om å gjøre.
 Og det har ikke passet før. Det hadde ikke vært det livet jeg ville hatt og gitt. Nå kan det være for sent, og det får bli min prossess å godta.

Det vil alltid  være barn i livet , til den som  ønsker det
Og det er det endelig blitt lov å si, at selv om klisjeene er ekte og står i kø  ( elsker dem over alt på jord, det fineste jeg har) så er det visse sider med det å ha barn som krever ,la meg kalle det offer og ansvar og prioritering.
For selv om det er kjærlighetsarbeid og "verd det" så krever det mye.
Og myten og forventingene er jo at det skal gå av seg selv, det med ansvar og offer.
Men virkeligheten har hintet hardt om at så ikke er tilfelle.
Vi kjenner vel alle  noen som passer på merkelappen "burde aldri fått barn"
En evig diskusjon : hva er mest egoistisk : å få barn eller la være?

Men avkom  får nå de fleste alikevel.. På godt og ondt.. Det er så forventet at en på mange måter er annenrangs borgere om en ikke har. Og den attituden er jeg provosert av. At samtalen liksom stopper når jeg ikke har noen barn å vise til når en utveksler biografier. At moren min ble overøst av tankeløse  kommentarer om når hun skulle bli bestemor, før hun fikk sine (foreløbige) tre.
At den eneste måten å sette spor etter seg her i verden er å reprodusere..
Ja, det provoserer meg.  Det er tankeløst, det er det eneste  forsvaret jeg vil  gi dem. Og særs navlebeskuende...  Og når de spør så skal  de få svar. PCO. Og når stemningen blir laber etterpå, så kan de takke seg selv.

Det er ikke synd på meg.

Livet mitt er som jeg vil ha det. Jeg får lov å prioritere  meg og mitt, og det er jeg takknemlig for.... Og jeg slipper kjøring til hobbyer jeg ikke synes noe om ( tenk, meg  som en eventuell fotballmamma.. grøss) , foreldremøter, våkenetter, kjøpepress, spy og drit ( det har jeg nok av med hundene mine, takk) , og jeg slipper økonomiske bekymringer omkring alt som skal ut av kontoen ..Ikke minst alt en skal mene noe om: lørdagsgodt, innetider, oppmenn på laget, hvorvidt drømmehagens endelikt er verdens undergang, og hvor en skal stimulere  barna på ferie.... ( med hund: ut i skogen, ta med pose)Jeg kan jobbe 100% og få full pensjon. jeg kan lese, strikke, trene hunder, sove lenge, være tilgjengelig på en helt annen måte
Så, nei det er ikke  synd på meg..

Jeg har  i grunnen like stor mulighet som andre, noen vil kanskje si mer ,til å bli gammel og bitter over alt livet ikke har gitt meg.
Men om dette avhenger av om en har barn og barnebarn?  Tja... Forholdet mennesker i mellom kan være så ymse, blodsbånd er slett ingen garanti..Og venner er familie en velger selv. Hvem vet hvordan man omgås om 50 år? I de sosiale mediers tid...
Som jeg pleier å si :  Å få barn av frykt for å bli ensom, det er iallefall ikke til barnets beste.
Og hva gamle folk er bitre på, det kan vel være så ymse.... Og kanskje en ikke blir noen bittermugge heller? Det vet en jo aldri..

Jo, jeg er til tider et skrekkelig menneske. Men jeg skal i allefall forsøke og være ærlig, redelig, og se det beste i alle.
Så får det være nok.
Og innimellom stå litt på avstand til det hele og betrakte med litt sosialantroprologiske briller..
En får gripe de mulighetene en får! Og ingen behøver å gjemme unga når jeg går forbi. Jeg kan stort sett oppføre meg, er for offentlig amming, lekeplasser,pappaperm og nisse hver jul.
Så det så. Herved satt på cv'n!