Når jeg får komplimenter fra kollegaer og venner så slår det meg at de like gjerne kunne beskrevet min far...Gang på gang..
Og det kommer som sagt fra flere kilder..
Jeg er gjennomgående på lista : kunnskapsrik , morsom, vittig, snill, glad i dyr og andre som står meg nær.Jeg er alltid glad, litt sånn muntrasjonsråd, noe intens, og gjentar gjerne hvor hyggelig en har det når en har det trivelig flere ganger for å få bekreftelse, og få andre til å være enig.. Jeg er konfliktsky, og søker fred og harmoni over alt annet.
Jeg er lett å engasjere, og rimelig høyrøstet, uten at det gjør meg til en ledertype av den grunn...Bare eksponeringsglad og løs i leppa. Trøbbel i vente, uten at det gjør det lettere å forhindre.. Som å betrakte en trafikkulykke, for å bruke en klisje..
også er jeg snill... veldig snill. Visstnok.
Jeg har vendt meg til det .Det er bra å være snill. En skal være snill. Selv om det er litt tannløst i blant.
Så jeg er sånn brummesnill. Jeg sier kraftig i fra, med store bokstaver. Men klarer ikke alltid å følge opp... lett å lese, lett å lede, lett å avvæpne??
Dessverre.
Jeg liker det ikke..... men det er nok sånn det er.. Mamma har sagt det i mange år...At jeg hadde det meste fra faren min.Det brøt fullstendig med oppfatningen jeg hadde av meg selv. Pappas humor, mammas utseende og meniger , det var slik jeg så det...
Pappa og jeg hadde det rimelig turbulent i mine tenåringsår.Nettopp fordi han var snill... og lojal på så feil sted.. Jeg glødet for rettferdighet og mine hjertesaker, og brøt med hans harmoni. Pushover liksom..
Eller harmonisøkende, om en vil.
Motvillig ildsjel? Eller bare veldig lett å begeistre? Som en stor guttunge når han ble dratt i gang.I festlig lag så full av egen iver at han måtte plukkes ned fra taket grunnet sveiseblindhet innen sosial antenne....Og ja, han var den som kjørte hjem etter fest.Kunne ikke skylde på noe der.. Der har nok jeg tippa litt den andre veien også, hvem tusan vil se deg showe nå, ro deg Eirin...men ikke nok,dessverre..Ikke nok til å kunne bremse i tide..
Elsket å pussle- sysle med sine ting. Sofadyr? Helt klart..Ikke den enkleste å få med seg ut av huset.. Hjemmekjær.. Pussle med sitt.. Teppeknytting en periode,snekring som det siste. Laga kano ut av et skall. Håpløst å be om å få mekanoen ned fra loftet, selv om en lovte bort noe fint å bytte med.Kom mekanoen ned på bordet så skulle han bare vise, for så å overta hele suppedasen.. Fikk rubics kube en jul på 80 tallet. Han fikk tak i den... og dett var dett.Jeg fikk den ikke til å få alle sidene like mer. Aldri vondt ment fra hans side, bare heftig begeistret..
Ser ham for meg i saccosekken i stua , med høytalere på øra... tok ikke lang tid før bassen i stereoanlegget drev oss andre til vannvidd. (Relativt bredt musikkvalg i samlinga, men svært lite var hørtbart som var laget etter 70 tallet, ifølge ham...)Selv om han var grei og dempa lyden, så ble rytmen tromma på det som måtte være i nærheten alikevel...
Bøker i hyllemetervis, med bilder, som en kunne lære av.. Praktverk er vel rette beskrivelsen. Geografi, lokalhistorie, naturkunnskap..Det meste av interesse...
Tradisjonstro på ferie... Hytta.Punktum.Helt til han ble dratt med til Tunisia. Da ble det enda ett sted en måtte sjekke været til, når værmeldinga rulla over skjermen. Det måtte kommenteres, hva slags vær som befant seg over hans ferieparadis....
Norgespatriot. Vestland, fjorder og fjell. Ønsket seg svigersønner med skikkelige historiske bunader.Svikta nok der gitt, både syrran og jeg..
Livsnyter? Utvilsomt : her er mannen som introduserte de mest håpløse argumenter for å kose seg : Denne middagen var så god/ kunne vært så mye bedre, så her trenger en dessert....
Men det behøvde ikke være komplisert. Dessert var cornflakes med melk, sukker og syltetøy.
En merkelig blanding av bedagelig tilbakelent og i fullt helspenn, det var min far..
Akkurat som meg... Han var ikke den eneste som likte seg i eget rom.. Forskjellen var at jeg hadde dør i mitt..
Og fattern hadde diller. Og forble dem trofast. Der er jeg også virkelig fæl...Hvorfor jeg drøyde med å komme på Facebook? Jo, jeg visste jo hvordan det kom til å bli? Hvorfor jeg ikke spiller world feud? Samme grunn... Hvorfor jeg aldri engasjerte med i laiv? Vel, jeg hadde blitt sånn.. fulltid..
Kjøper aldri en bok i en serie, neida, jeg kjøper alle på en gang. Jeg er ikke innom internett, jeg har flytta inn. Jeg har ikke bare hund, jeg har en bokhylle med hundelitteratur, pugger hunderaser og driver med hundesport.. Jeg kan spise det samme pålegget i ukevis. Fattern? Boksamling allerede nevnt, ABU-katalogsamling som kunne fått Moby Dick til å gråte og få mareritt om natten. Skjønt han fisket bare to eller tre dager i året...På hytta...
Jepp, en av de typiske helgemorgener i min barndom var i pappas armkrok i foreldresenga mens vi diskuterte sneller og stenger i ABUkatalogene.Jeg lærte aldri hvilke sneller og stenger som var gode. Etter utstyret jeg likte å dømme så burde jeg satsa på havfiske , typ sverdfisk.. Håpløs..
Etterpå hørte vi på radioen, han tromma rytmen på armen min, og vi gjetta artist, sang og instrumenter... men som sagt, smaken var nok litt ulik.Og han hadde bestemt seg for det... av rent prinsipp.. Ikke rart at mannesmaken min gikk i retning av nerd... hadde aldri en sjanse.. Snill sta nerd - min skjebne.. Takk, onkel Freud!
Blant andre diller fattern hadde var jogging. 5-6 par sko i året måtte han bare ha, til K-joggingen.. Vi mistenkte at det nok hadde noe med det sosiale å gjøre også.. Slang meg med en periode da jeg var 16, det gav seg fort. Gymkarakteren var bare ikke verd det...Jeg vet hvorfor en blir blid av å jogge.. Det er så godt etterpå.Vel, se meg bare! Jeg dropper jogging, og er like blid! Hele tiden!
Fattern var ikke morgenfugl. Min barndoms frokost var med ristet brød med sjokoladepålegg og i pysjen rundt bordet... Noen år senere fikk han dilla på slips. Som en real kontrast,
Han elsket 1.juledag, og en av grunnene var nok nettopp det. Litt hverdag, men med høytidspreg. Og da har man slips.Til frokost. basta! Klart det ble en durabelig samling, til pent og til tøys...
Fattern var ikke morgenfugl , men så kom Gadi. Min søsters hund. Som han nærmest overtok.Plutselig var min far oppe med sola, eller til samme tid hver helg. Opp og hopp, vi skal lufte hunder! Og ja, vi hadde morgen turer og helgeturer..faste ruter..
Jeg er sånn har jeg innsett : når jeg forplikter meg til en vane, så er det en del av meg, og jeg blir nærmest tvangsmanisk.. jeg er ikke negativ, jeg er skeptisk. For jeg vet hvordan det blir... nemlig..
I likhet med ham er jeg også skrekkelig påståelig...
....Skjønt, jeg har nok lettere for å innrømme feil enn ham, og lettere for å omstille meg..Tror jeg. Impulsivitet har sin pris..Og jeg er jo litt av mamma også.. Og har alltid ligget henne nærmest i meninger.
Men.... klarer ikke alltid å følge opp....
Sikkert fordi jeg er litt snill? Pushover? Konfliktsky?Harmonisøkende? Stillhet og ro med min klan og flokk, det er da det er godt å være til..
Det er ikke så ille å være lik pappa. Å være den i familien som er likest han. Sånn egentlig..
Men innimellom får det være nok.... Og da er det hæærn fløtte meg min tur til å ha rangen og rett...
