Et kompliment...

Min mormors kusine , som med rette kan bære den ærefulle tittelen den eldre garde ga meg et kjempekompliment i dåpen til nevøen min i dag....

At jeg ble bare  mer og mer lik min mormor sånn utseendemessig.

Og det er bortimot noe av det peneste  noen kan si til meg....

Ikke at hun var spesielt pen, men snill, ja.. Men i mine øyne... var hun godheten sjøl.Og derfor svært pen.

Og hun lærte meg det meste av det som er verd å vite om sinnelag. Godhet. Raushet. Å ta vare på, respekt for det som lever.
Jeg var eneste barnebarn før syrran kom, og jeg solte meg i oppmerksomheten fra henne og morfar. For i grunnen var det der jeg vokste opp, i tillegg til hjemme.

Jeg gikk kun i "kortisbarnehage" som betyr kort-tids, og ikke at det var for kortiser- små barn. Ellers, så var jeg hos mormor og morfar..
Til dags dato hender det jeg drømmer om barndomshjemmet mitt, og at jeg må rømme derifra, og da er det til mormorhuset jeg skal...

Hun og morfar døde samme år, 1998, året jeg fullførte lærerskolen, med få måneders mellomrom. De to klarte seg bare ikke uten hverandre..Stygge slemme kreften

Minner:

-Det er desember, litt før jul, slutten av 70 tallet, jeg har ikke begynt på skolen. Det er tidlig morgen, snø på bakken, men gresset stikker opp  gjennom det hvite. Jeg er yr og gleder meg, for det venter frokost der inne, og ventende kjærlighet..
Pappa kjører på jobb, mens jeg får være med på dagens gjøremål. og vi diskuterer. Som jeg skulle være en voksen. Julestjerna er jo på vandring hele året,men 24 desember er den over Fredrikstad.. Mon hvor den er nå? Oslo kanskje? Det er ganske nært.. Hvor mange søndrær ( søndager) til?
Vi teller fingre... 3.
( min barnlige logikk kobler ikke det at min tante på farssiden feirer jul hos oss... skulle ikke de feire  når stjerna er der?)

- å ligge på jenterommet og lytte til biler og motorsykler. Egen lyd i dem når de kjører forbi mormorhuset..

-Gråsvart ute. Midt på dagen .Tordenvær. Men jeg sitter på gulvet og koser meg. Det er bare en svart og en hvit sky som slåss..

- Å bla i fotoalbum.. Mine, syrrans, de svarte og hvite gamle, det store hvite med bryllupsbildene med mamma og pappa på framsiden. Pappa , allerede da tynn på toppen, mamma  med krøller.. 1971.. to år før jeg kom til.. (Da var jeg ikke større enn en nabbeperle.. ( nok en gang barnelogikk)
I fotoalbumene er det masse jul, masse kaker og jubileum, og masse Eirin med bladbunken og en bok.Lost to the world..

-  Bilder av tante, som døde da hun var liten. Trist. Hun lignet mest på morfar., mamma på mormor .Mamma høyere, smilende..


-Bamse ( verdens sterkeste bjørn) og Pellefantblader. Mormor drev med LUS lenge før det var et begrep.. Jeg leser det nye bladet selv, så leser hun, og så leser jeg for henne.

- Vi "sykler" Legger oss på ryggen i stua, opp med beina, og tråkker i vei... så, må vi jo hjem igjen, og da sykler vi motsatt vei..

- Jeg har en barneparaply , lilla roser, gult håndtak. Leker Bestemor Skogmus der  jeg traver rundt i stua med veske. Men reven kan bare komme. Mormor er på kjøkkenet...

- mat.... vafler basert på fløte, og med 1cm smørkant, på toppen. Sjokoladekake i tre lag med nonstop, krokanis fyrstekake, bløtkake med krem "Beklager at jeg ikke har mer å by på" ( etter middag, med fløterand og opptinede bringebær)

-Kjøkkenskaper som er reparert med brun teip og strikk. Selvgjort er velgjort.

- Hardangersøm jeg skulle lært. Mormor lærer meg tålmodig å strikke. Og er ikke gjerrig på bomull til å fylle disse kosedyra jeg strikker. Ikke sånn knipen som mamma..Og alltid ros. Uansett. milevis fra idealet om "likepentpåbeggesider"

- Vi lager telefon ved å tømme en fyrstikkeske, dekorere med dreieskive og binder en fyrstikk til en snor som limes under lokket..  Makaløs dekning. Vi ringer tanter og onkler, og mamma og pappa på jobb. Enda bedre, stive permer fra kladdebøker. Vi tegner en vik, brygger, og farger hav og land. Tegner hus, båter, mennesker.... vi lager fantastiske historier... Papirflanellogram...

- Sveiserpølse ( servelat), punsjeknapper, sjokadepålegg, iskald melk, skolebrød fra Christensen.Nonstopkatten syrran insisterte på å få. Velbekomme.. sjølgode kjette....

-rundstykker, med rikelig smør og sukker..,mmmm

- Morfar tar meg med på sykkelen, jeg holder brødposen, vi skal til endene og mate. Dessverre får jeg  aldri med meg noen andunge hjem. Enda jeg lover å være veldig snill med den..
Innom Gressvik Båtforening . Kællane tar godt i mot meg, det er tåkete av røyking fra piper og sigaretter..Voksenprat

- Undulaten min Pontus i lengre  pensjon. Husker egentlig ikke hvorfor han var der, men morfar er lei seg når jeg henter ham hjem.

-Pannekaker tar aldri for lang tid... Morfar henger over skulderen hennes. Syrran og jeg spiser med sukker strødd på etterhvert  som de blir ferdige, Morfar engstelig for at "jentene" skal  få alt. "Grållen, er jo sulten, !!"
Må ha blitt hungersnød blant gråspurven når de gikk bort. Ikke før la vi gaffel og kniv ned, så var han ut av døra på vei opp til fuglebrettet med resten av pannekakene.

-Pitsa.... det var det det het.. og smuffe pastiller. Det hjalp ikke alt jeg sa det helt smurf..Pitsa er uansett grandiosa. Nymotens greier for morfar. Han vil heller ha loff med gauda på lørdagskvelden...

- Alle gangene jeg tok telefonen når hun ringte og hun trodde jeg var mamma. "Kommer jentene til helga?"
De første vi ringte når vi kom fra ferie ; alt vel. Vi er hjemme.

- Krangel med læreren min i første klasse! Jeg insisterer på at det skrives mig og sæpe, for det gjør mormor... Litt synd på læreren da... 7 åring som  argumenterer konsekvent utifra skriftreformen av 1917....

- Ungdomstid, med dagboka og radio og opptak på kassett. Oppgitt morfar. Alle "gaper" jo  sånn..Kan de ikke synge ordentlig.. Spellemannsprisen i 1988 er mer enn han kan tåle... "de hadde bjeller på buksene" freser han til mamma når hun kommer for å hente oss etter pass...

-Avtalen er at vi kan legge oss når vi vil. Men ikke lenge utpå kvelden er det visst tid å "knyte benhævven"  Ikke noe problem det, en tar med seg bladbunken til sengs.

- morfar sover middag, men nå skal han opp. Mormor dunker med en skje på røret under vasken. Det høres opp i annen etasje, og snart kommer morfar ned.

-Hvit Taunus. Som alltid stod tilgjengelig. Skulle jeg på musikkskolen, så stod morfar der og ventet... Klart jeg skulle kjøres hjem.
Da jeg tok lappen i 94 stod  gul bil til disposisjon, hvor morfar var med på tur. Han insisterte på at alt var i sin skjønneste orden, men faktum er at uansett hva speedometeret sa så var maxfart 60...samma det.. Karlshus, Hankø, Østsiden, og uhemma skryt om hvor pent jeg kjørte,,

- Jeg er "på pass" vinterferie, 15 år, 1989. Får telefon fra venninna mi om å møtes og bowle
.Mormor skeptisk. Får jeg lov til sånt av mamma? Kommer det gutter dit? Jeg får ikke ringe gutter, gutter skal ringe meg.. Gleder meg til å ta bussen, jeg!! Viktigere å prate om dem enn å møte dem akkurat nå.

- Mormor lærer meg om å holde æra si. Hun er ikke fnugget konkret, men siden jeg leser Romantikk, så skjønner jeg hva hun mener... og er enig..ære er viktig...

- Morfar har opplevd krigen. Hva han har gjort vet  jeg ikke ( angrer bittert på at en ikke spurte) men jeg har hørt om et gevær nedgravd i hagen som mormor ikke visste om før etter at freden kom.

- Mormor og morfar får håndverker på besøk, det skal bygges veranda.
En dag er snekkeren for sen, og etter at jeg gjengir for ham hva vi spøkte med ved frokostbordet sørger mormor for at jeg holder meg på kjøkkenet : Jasså, du måtte ligge litt ekstra på armen til kona i dag morges??
( må ha vært et mobydelig barn uten filter)

- En av naboene kommer innom for å gi mormor hjemmepermanent... fy som det stinker..

-Forventningen julaften når jeg venter på mormor og morfar... ingenting begynner før de kommer. Sitter på rommet  mitt og beundrer de mangefargede pærenne og glitteret på det lille juletreet.

- Avtale om lommepenger med mamma : bad , gang og trapp skal vaskes hver fredag...
Mormor saboterer. Jeg kommer hjem til grønnsåpelukt. Mamma lar seg alikevel ikke lure. Mormor glemmer nemlig et rør under vasken. Merkelig at det ikke blir vasket- annenhver uke ,når mormor er hos oss?

-  Klemmer, snillhet, respekt, samtaler som var jeg en voksen.
Fullt kræsj når mamma og pappa kommer for å hente meg og "hjemmereglene" gjelder igjen.

- Mormor svarer med telefonnummeret når hun tar telefonen. En vet jo aldri hvem det er som ringer..

- De fineste , dyreste gavene, de får en av mormor og morfar... Noen lapper for en G eller M, postanvisning til en nøden student.
Og alikevel. Det en trenger og får aller mest , er tid og respekt.

- Ligge i hammocken... Plast- trekk, hvite puter med noen bombestore roser. Jeg får lov å gynge dovent med ene foten i bakken.Luksus at ingen låser den funksjonen

-Monsterbringebær, og skumle munkelus som en ser når en løfter opp stener..Skriker, og får trøst... hver gang...

- Skal klippe gresset. Blir avbrutt tre ganger av mormor som ikke synes jeg skal overanstrenge meg.. Trenger jeg ikke pause snart??

-Do under trappa .Iskald. Deilig om sommeren, fæl om vinteren. Vaske håret i utslagsvasken på kjøkkenet. Forresten så går en ikke på do hos mormor. En går på "sirkus"

- Videregående.Jeg har vært på fisketur i Onsøy med en venninne og kjæresten hennes. Vi stopper innom med fangst. Morfar smatter og gleder seg.  Føles som jeg kommer med mer enn litt matauk etter begeistring å dømme.

- Ber om å bli sluppet av hos mormor siste dagen av russetiden. Utmerket måte å avslutte på..

- 17 mai frokost, med Christensenloff

- Mån'te væra sinna  for at I har vært  her, er avskjedhilsen

- Om søstra mi : ho småa ern'te helt god. ( litt mer umedgjørlig enn meg)

Rommet mitt, før det ble pussa opp. Syrran og mormor.  Hunden Emil i sofaen, Tuppen og Lillemorblader under senga, ymse postkort, deriblant Vøringsfossen, og et fin gipsoppheng med sukkertøypastell blå himmel, søte sveisterhus og St bernardshund med tønne...Det fineste rælet jeg eide Må være i 84- eller 85? Porselensdyrsamling

Å for noen vidunderlige mennesker de var.........
Og hvor savnet.. Hver gang noe var vrangt og vanskelig, det  var mormor jeg ville til..

jeg - et skrekkelig menneske.

Nu skal jeg berette om en av mine mindre  sjarmante sider.
Det får stå sin prøve..

Noen vil nemlig kalle meg barnehater.

Det er jeg ikke.
Men ja, jeg har en svært lav toleranseterskel for unsmakelig oppførsel fra unger, ja..... Rimelig lav i grunnen. Om jeg skal dømme på reaksjonene og barometeret rundt meg.

Jeg kan bare ikke liksom med dem alltid. Så  jeg er glad for at folk er noe sveiseblinde når de skal vise fram avkommet, eller avkommet til avkommet.. For en behøver ikke si så mye. Bare smile og nikke..
For jeg har en feil til.... jeg gidder ikke late som.. Ikke så mye i allefall.. Jeg mener, jeg fyrer ikke av : "Duh , jeg driter i den ungen din, jeg...." Men jeg kan liksom ikke tute i et "naaaaaaaaw <3 <3 <3 !!" bare fordi det forventes heller. Det blir falskt...
For meg er det som fyller mobilskjermen et barn. Uten tvil et barn. Lik alle andre barn, og et gode for menneskeheten.Men jeg ser altså kun et barn. Gratulerer for deg......
Like så at jeg kun ser en nymala vegg... jeg ser ikke nyansene eller at med en R til på fargekartet kunne det blitt enda bedre eller ren oppkastkulør  i stua.
Og jeg er kanskje litt mann på det viset? Eller mangler 9 måneder med erfaring og spek?

Om noen viser  meg et dyrebarn derimot, faller jeg i staver... jeg vil bare se mer, vite mer..
Jeg er oppriktig interessert.
Og når noen lurer på hva jeg blir vist og reagerer med :" åh, er det bare en valp..."
Så kjenner jeg at  jeg blir litt snurt... For jeg har ikke lov å være like ærlig... Da er jeg særs uhøflig..

Jeg hører ikke hjemme på denne planeten tror jeg..

Nei, jeg kan bare ikke med dem. Ikke når de er små. De gir meg liksom  ikke så mye.. Annet enn det vanlige klisjeaktige ubehaget : biprodukter og ulyd . De gjør jo ingenting, byr ikke på noe. Etterhvert smiler og kommuniserer de, som alle barn, og det er fint og vakkert for foreldrene.. Sånn det skal være.. Og det forventes en hel masse reaksjoner i meg som ikke ... er der .

Er jeg nødt til å engasjere meg utover det høflige? Merker ikke det lille vesenet at jeg har en masse uvilje?Det er jo ikke sånn at et barn ikke får oppmerksomhet? Det bør jo bare ikke være fra meg. Kan ikke de som vil få lov? Og jeg holde meg i bakgrunnen?

Mennesker forundrer meg storlig i blant..
Blir liksom litt Obstfelder ( her er så underlig, dette må være feil klode)  når jeg ser mennesker som jeg synes jeg kjenner og føler står  for noe, som ikke flagger sine mushy mushy sider  bare helomvender  seg i 180 graders vinkel  når det kommer barn inn i bildet. i sær egenproduserte, eller innen familiebissnissen.
Ikke noe gærnt  i å være mushy.. men en må  jo heve litt på øyenbrynene, når det renner over, og ingen andre synes det er noe rart .... Hvor kom det der fra? Hva er  koden nå? Dette er jo ikke den personen jeg kjenner?
En vet jo ikke hvor en har folk  plutselig liksom.. Blir litt... kleint?

Har jeg Asbergers fått over natta?
Nope, er visst bare uhøflig..
 Føles nesten litt for intimt sånt uvant føleri.. En kan velge om en vil gråte på 17 mai , holde cupfinalesøndagen hellig, synes pynteputer er et must, hva en skal stemme i valget, hvor en vil bo.....Ja, som sagt om en liker dyr, romfolk, NAVere og  eldre. Andre sårbare grupper. Men med barn er det bare en godkjent respons.

Nei, jeg kan ikke  med dem når de er små. Når de er litt større og begynner å lure på verden er det lettere.. ( Det er også litt mannlig tenker jeg Mon om jeg er mann??) Da kan de være utrolig kule små mennesker.
Og i likhet med de voksne utgavene så synes jeg geeky unger er morsomst.. De som kan noe..
Som har masse fantasi. Som spør, og har hjertelag. Det er mange mange unger jeg liker. Godt. faktisk.

Oops.. enda et tabu.. Å si at en ikke liker alle unger.. For det er ikke lov. Og kinkig må det være når en har barn sjøl. De drar nemlig med seg venner hjem... og ikke alle er like ok. Noen er rett ut sagt "uartige børn"
Som en må forholde seg til.
Men heldigvis begynner det å gå hull på byllen, At en tør.. Å si at en har problemer med å like den og den. For all del, en er jo høflig og grei.  Og det er ofte ikke ungens feil.. Og fordi om en har lettet hjertet og betrodd seg over kaffekoppen så er jo ikke antipatien borte eller akseptert for det om.. Ungen må inviteres i bursta, og  ungen kan jo ikke akkurat nektes adgang til hus og playdates.
Men det  er kanskje blitt litt mer lov å si. Framfor at det skulle være utenkelig å tenke det.. En må jo vise folkeskikk uansett. Å akseptere for seg sjøl er å anerkjenne det og åpne opp for forandring, sier Dr Phil..

For meg ble det frigjørende å kunne få lov å innrømme at det ikke h andler om hva jeg synes om hele grupperinger, så som barn, ( eller utlendinger, funksjonshemmede, eldre, Bergensere) , men at jeg liker mennesker. Individer.

"Hvordan kan du være lærer om du ikke liker barn? "Spør noen, når de skjønner at det er noe riv ruskende gæærnt med undertegnede..
Det kan jeg glatt.. fordi jeg liker mennesker, og jeg liker menneskeheten, og jeg klarer å se noe godt i de jeg møter.
Men det er ikke alle jeg er oppriktig interessert i.De har jeg  noe med å gjøre faller det lett. Og den kategorien er jo stor og vid.
Men det er meg... ikke dem som er problemet... Avgrunnen i meg har jeg skrevet om før.

Nei, jeg kan ikke alltid med dem. Og har lavt toleransenivå for  bråk. Sutring, herjing... og hyling. Nei takk
Og især små gutter... Hvorfor skal de få herje så mye?? Kan de ikke gå et annet sted enn oppå meg, og innenfor min hørevidde? Eller vise  meg insektsamlinga si? Det finnes jo så mange rolige gutter, så det kan jo ikke være en naturlov en bare må godta?

Barn skal sees , men ikke høres, er det det jeg mener? Ja, men ikke nødvendigvis. Det er en tid for alt. Og det finnes arenaer der unger har rett til å gjøre mye ut av seg. Du klager ikke på ungestøy på McDonalds liksom. Men om poden hyler som en stukken gris, så er det lov å ta hensyn.. Og barn skal ikke høres alltid...Har de noe å komme med, absolutt... Men bare fordi de er barn  så dermed skal de få dominere rommet? Nei takk.... Beklager min  manglende interesse..

Og ja, jeg ville helt sikkert sett annerledes på det om jeg hadde barn sjøl.. Liksom banksjefen hadde tenkt litt annerledes om hun satt bak skranken. Eller mannen som ikke giftet seg alikevel. Det har mye å si hvilken hatt en har fått tredd på hodet..

Men er jeg bitter og barnløs?
Næh... Hadde vært fint å tissa to blå streker i morgen den dag, men det er ikke  alfa og omega om å gjøre.
 Og det har ikke passet før. Det hadde ikke vært det livet jeg ville hatt og gitt. Nå kan det være for sent, og det får bli min prossess å godta.

Det vil alltid  være barn i livet , til den som  ønsker det
Og det er det endelig blitt lov å si, at selv om klisjeene er ekte og står i kø  ( elsker dem over alt på jord, det fineste jeg har) så er det visse sider med det å ha barn som krever ,la meg kalle det offer og ansvar og prioritering.
For selv om det er kjærlighetsarbeid og "verd det" så krever det mye.
Og myten og forventingene er jo at det skal gå av seg selv, det med ansvar og offer.
Men virkeligheten har hintet hardt om at så ikke er tilfelle.
Vi kjenner vel alle  noen som passer på merkelappen "burde aldri fått barn"
En evig diskusjon : hva er mest egoistisk : å få barn eller la være?

Men avkom  får nå de fleste alikevel.. På godt og ondt.. Det er så forventet at en på mange måter er annenrangs borgere om en ikke har. Og den attituden er jeg provosert av. At samtalen liksom stopper når jeg ikke har noen barn å vise til når en utveksler biografier. At moren min ble overøst av tankeløse  kommentarer om når hun skulle bli bestemor, før hun fikk sine (foreløbige) tre.
At den eneste måten å sette spor etter seg her i verden er å reprodusere..
Ja, det provoserer meg.  Det er tankeløst, det er det eneste  forsvaret jeg vil  gi dem. Og særs navlebeskuende...  Og når de spør så skal  de få svar. PCO. Og når stemningen blir laber etterpå, så kan de takke seg selv.

Det er ikke synd på meg.

Livet mitt er som jeg vil ha det. Jeg får lov å prioritere  meg og mitt, og det er jeg takknemlig for.... Og jeg slipper kjøring til hobbyer jeg ikke synes noe om ( tenk, meg  som en eventuell fotballmamma.. grøss) , foreldremøter, våkenetter, kjøpepress, spy og drit ( det har jeg nok av med hundene mine, takk) , og jeg slipper økonomiske bekymringer omkring alt som skal ut av kontoen ..Ikke minst alt en skal mene noe om: lørdagsgodt, innetider, oppmenn på laget, hvorvidt drømmehagens endelikt er verdens undergang, og hvor en skal stimulere  barna på ferie.... ( med hund: ut i skogen, ta med pose)Jeg kan jobbe 100% og få full pensjon. jeg kan lese, strikke, trene hunder, sove lenge, være tilgjengelig på en helt annen måte
Så, nei det er ikke  synd på meg..

Jeg har  i grunnen like stor mulighet som andre, noen vil kanskje si mer ,til å bli gammel og bitter over alt livet ikke har gitt meg.
Men om dette avhenger av om en har barn og barnebarn?  Tja... Forholdet mennesker i mellom kan være så ymse, blodsbånd er slett ingen garanti..Og venner er familie en velger selv. Hvem vet hvordan man omgås om 50 år? I de sosiale mediers tid...
Som jeg pleier å si :  Å få barn av frykt for å bli ensom, det er iallefall ikke til barnets beste.
Og hva gamle folk er bitre på, det kan vel være så ymse.... Og kanskje en ikke blir noen bittermugge heller? Det vet en jo aldri..

Jo, jeg er til tider et skrekkelig menneske. Men jeg skal i allefall forsøke og være ærlig, redelig, og se det beste i alle.
Så får det være nok.
Og innimellom stå litt på avstand til det hele og betrakte med litt sosialantroprologiske briller..
En får gripe de mulighetene en får! Og ingen behøver å gjemme unga når jeg går forbi. Jeg kan stort sett oppføre meg, er for offentlig amming, lekeplasser,pappaperm og nisse hver jul.
Så det så. Herved satt på cv'n!

Takk for en ny start.....

For et år ( og litt til ) det har vært..
For noen fantastiske onsdager det også har vært...
Å bli nærmere kjent med en herlig gjeng med mennesker, og se hvordan de har blomstra opp, og blitt de menneskene de skal være..

Som "ledsager" og gift med en KGBagent (potte tett) har jeg jo fulgt det hele litt fra sidelinja. Har bare hørt om treffene, og "Møte med Kari og programmet" og det er det...
Men det har jo vært to helger for oss ledsagere, og såpass sent var det første arrangementet ( april 2012) at jeg ikke helt åpenbart kunne gjette meg til hvem som var deltakere og hvem som var ledsagerr.
Unntatt Hildegunn og Tonje, for de husker jeg vi møtte på audition i august 2011..
Men for noen mennesker da....
Dere har vært en stor støtte for SA, det vet jeg godt..

Dere fikk liksom en profil hver for dere, Gunnhild var sommerfuglen, Ole Anders idrettsgutten, Henrik den sosiale pub rotta, Anna mammaen, Tonje bruden, Hildegunn gullfuglen, min mann den opererte, Linda kjoleshopperen, Wenche den selvundertrykkende som endelig så lyset, Vidar var på sjekker'n

Så herlig å bli kjent med dere, vite at det var ikke bare vi som tråkka i motbakke, med lister, trening ( mye som skulle restartes i en nærmere 300 kg tung kropp) og det å skulle bygge en ny seg selv..

Hvordan det var å ha Kari J og hele tv-crewet i hus?
De var veldig veldig hyggelige.. Humor og moro over hele linja...Selv om en ble sendt inn på soverommet med bikkja under opptak, og leiligheten nok var i minste laget når alle skulle gjøre sitt.
Fikk noen gode dupper mens jeg venta ja..Ikke rart jeg ser så tåke ut på opptak.. hehe
Mye å tenke på bare for litt filming.. Se i kamera...

Ikke glemme å gjenta spørsmålet som det var egen påstand:
-Hva synes du om at SA ikke har gått mer ned i vekt?
-At SA ikke har gått ned mer i vekt er noe som.......

Kari?
Veldig godhjertet, og veldig levertalende.. Som i rett ut fra.
Ufiltrert..På godt og vondt.
Veksla mellom å heie på henne og være på" Team Kari" og  tenke hun kunne ta enda mer i i konfrontasjonen og å synes hun var kanskje litt vel usukra??

Joda, ikke alt hun sier er like veloverveid alltid, men hun er alltid ærlig i sitt arbeid, og har hjertet og omtanken med på ferden. Hun mener det virkelig godt...
Og da blir det lettere å svelgje..

Noe av det jeg har fått med meg  på turen er at SA må få ta valgene selv, og at det faktisk er begrensa hva jeg skal ta hovedansvaret for... Jeg fikk det ikke til før heller. Men nå vet jeg at det er hans valg hva han putter i munnen. Og at det er en balansegang mellom støtte og kontroll.
Jeg kan si hva jeg mener , og det gjør jeg pinadø også..Men når  alt kommer til alt, så er det  han som må ta valgene sine.
Jeg kan være et godt eksempel, og det er det...jeg er ingen dårlig kone fordi jeg ikke har mannen min i stram line og i bånd. De som mener noe annet kan ryke og reise! ( og passe sitt eget ekteskap)

Når jeg ser tilbake blir det mer og mer som et lykketreff
For en sjanse vi vant!!
Ja, for et lotteri var det jo.Hvor mange søkte og fikk avslag? Også ble det oss ti...

Takk til TVNorge som ville satse på oss.. Takk for at mannen min fikk sjansen til å få et bedre liv, og innse hva det var han holdt på med , og hvor gal kursen var....
Takk til Kari og hennes støtte, og tusen takk til de andre som delte alt med oss fra rørleggersprekker til harde svettende treningsøkter!Og sin innerste lengsler og savn. Og som fikk fjellveggen i trynet foran kamera en del ganger. Det gjør oss alle menneskelige!
Takk til Aker og Dr Kristinsson med team som bokstavelig talt har  rørt ved min manns indre....

Jeg takker mannen min for at han har stått på. ikke 100% hele tiden, men godt over 80 etter hva jeg med mine lite objektive rosa linser kan vurdere.Det var en start.... det er ikke over ennå.
Nå kan du få bli sjuk , med mannsen  uten at jeg må ringe legevakta og be om XXL ambulansen fra Eidsvoll, nå kan jeg håpe å få ha deg lenge, langt inn i alderdommen, du har bedre sjanser enn før på arbeidsmarkedet, og det er så mange mobile muligheter jeg vil vise deg...

Takk for støtten, kjekken min.,... og for at du holder ut med meg når jeg hysterisk ( noe nytt for meg, og jeg liker ikke følelsen) tror at jeg er på vei opp igjen.
Takk for støtten.. Savner puppene, men ikke de 35 ekstra kiloene jeg bar på. Kroppen min sier også tusen takk.. Og sikkert også Fretex, mitt nye skattkammer for klær.

Takk til venner, familie, kollegaer og kjente som har vist interesse og fortalt at  de har selv blitt inspirert til å legge om.
Takk til fremmede som kommer med kommentarer og støtteerklæringer..
Takk til damene som inviterer mannen min med på moro, men ikke synes jeg bør få vite om det. Han trenger litt bekreftelse, men han er fremdeles min, og veldig uoppnåelig for andre enn meg...Så takk, men nei takk..

Tusen takk.....
Bare masse takknemlig for alt sammen jeg..Ønsker alle involvert i serien lykke til videre!!!!og alt godt!

Å våkne opp 17 mai....

Ja, hva våkner man til, gitt at en som liten ikke klarte å blunde igjen etter at morgensola falt på barnebunaden som hang på skapdøra...?

Sånt går jo over....Sånn barndomsoppgiring altså..

Vel, om mirakelet skulle skje at jeg som liten jente klarte å dorme av igjen ,ville det være en av  de to musikkkorpsene som grytidlig på morran passerte huset vårt : Trara og Gressvik. Siden jeg har en forelder fra hvert sted ,så ble det jo familiekonk om hvem som var først.En ble jo veldig god  på å høre trommer..Særlig lenge før de kom..
Så, hvor skulle man først : på balkongen eller henge ut av mamma og pappas soveromsvindu med flagg, og se farmor og farfar med morrafjes i etasjen under...



Da jeg var russ i 92 var det ikke akkurat slalombrusen som var utfordringen, men mangelen på regelmessing allergimedisin kombinert med hurra meg rundt tempo de siste dagene. Joda,bjørkeskogen finner sine.
Så jeg kollapset i russebilen til vennene mine, og våkna på p-plassen..( Inne i bilen så klart)

Som student var det litt mer diffust hva som vekket meg, men  jeg synes søvn var litt mer verd å prioritere enn tidligere.
Og Alta var ( tar høyde her for mulige forbedringer) ikke så flink til å feire. Fest undt sphetachkel, jo da,Men ikke noe særlig barnetog, og når folk sitter i bilene sine for å se på toget... vel vel..
Ett år var jeg syk, og så ikke noe annet enn hybeltaket til kjæresten.. Og  det demrer at det var et program om noe kongelig glassverk på den lille svarthvitt'n med antenne.
Men en fikk jo med seg talene på torget og fin feiring med venner da..

Før jeg la meg de to årene jeg bodde i Ål var det opp med vinduet..
For å bli vekket av lurblåsing fra Sundreberget..åh!! kan det bli mer nasjonalromantikk..Og Ål er stedet som en vil ha masse av det.. Melis på fjellene, bunader så mange og flotte så det svir i øya... jadda


De siste årene har det vært alarmen på mobilen om  en er hos mamma eller "sove til en våkner"om  en er hjemme.
Det betyr sånn rundt halv  til eller så... Og da våkner en gjerne til oppsukra nabounger med tuteleke, og det er sånn det skal være..

Uansett hvordan en blir påvirka til å åpne gluggene : 17 mai er en dag det er verd å våkne til!

Hjertlig til lykke med dagen i morgen!!

Høy, blond og opptatt - betyr ikke GAME ON!

- BITCH!

Da har programmet blitt sendt, jeg hadde jo ikke sett det før. Det var autentisk, for å si det så .Voldsomt i grunnen.. Å se hvor endret vi er..... Sånn det var ,på godt og vondt....Mannen har ikke sett det. Ikke klar sier han.
Mange hyggelige tilbakemeldinger og ros, mange som sier at det var sterkt,inspirerende, personlig,ja.... at det var fint og se..Ingen ting negativt i grunnen.

Og noen vil se mer...Trusebilde var visst ikke nok.. eller det var nok til å vekke interesse..
Kan jo ikke annet enn å undre meg på hva som går av folk.. Hvor starstruck går det an å bli?
Leste ett sted at 1 % drømmer om å ha sex med en tjukk person som sin fetisj. Mon om de har kost seg stort i våres.. Greit nok det, for all del.. men litt usikker på om fett plutselig har blitt sexy..Kanskje er det kjendissjuka??
For de kjenner ham jo ikke.. Og at han er så til de graaaaader gift, det har tydeligvis lite å si..Skulle vært moro å vite, om jentene i serien har fått like mye gode tilbud..Eller må en konkludere med at kvinnfolk er totalt gærne?

Jeg vet hvilken skatt min mann er, og en del av karaten i denne diamanten er at de snuppelurene , de er kommet til feil adresse...




(Sånn litt blogg, og to  avisartikler)
min mann forteller om å være slankeoperert -blogg

artikkel fra side 2

Fra tv Norges nettside -artikkel

sommern 2004

se hvem en møter på tur hjem...!

Vi var i allefall ikke noe å bry seg om.....

zzzzzz

Min supre mann i Romerikes Blad!!

miiin mann!! ( rb.no)



Link over!

Et spark i ballene til alle som avviste meg : takk skal dere ha, jeg fikk den beste!!!

pøbling

Mack og Tardis

dialektmoro, med Kai&Kai

 pølsemakeren

blomsterbutikken

i sofaen

bokhandelen

gakk gakk

dyrebutikken6

klesbutikken2

i dyrebutikken

plantesenteret

kjøpe jakke

på konditori

i sportsbutikken

fiskebutikken

på polet

på kafe 2

dyrebutikken

kapp

bokhandelen

hagesenteret 3

dyrebutikken 4

på kaia

hos frisør

dyrebutikken 5

på polet 2

pølser

inn i skapet, så til fretex

ganske ny, og tenk, kjøpt i en annen butikk enn de vanlige.. men den er for jenter med pupper, sååååå..

fine baksiden....

Som sagt, det skal ikke stå på behovet om jeg skulle finne meg noe jeg liker...

Nye tre poser til fretex. Det passer bare ikke lenger...
Noen satt langt inne..
Da må en dokumentere litt...Farvel til kjolen jeg har hatt siden 1998.... Det får da være grenser..
og farvel til disse to.. satt litt langt inne..

fiiine merket

kommer til å savne.... den var så dyr i sin tid..

De tapte eiendelersland....

grubler...

Hvor blir det av? Det vil låner ut og roter bort....
Hvor havner det hen det vi bare mister, eller vi får hjelp til å bli adskilt fra.

Noe blir stjålet, men da vet vi jo det...  solgt videre, eller brukt av uærlige.. case closed, ring forsikring og politi.

Jeg tenker på alle kulepenner, sakser,limstifter  og tusjer som passerer gjennom klasserommet. For under neste prosjekt så er det jo ingen som har dem... noe sted...Allerede i slutten av timen er de forduftet..

De må jo være et sted?
Hvor er posen min som jeg ba hotellet i London sende meg i posten høsten 2000.... Mannen i resepsjonen lovte det på telefonen. Bildet av eksen i RAF uniform er det det samme med... men alle bøkene jeg fant.....Bittert...De beste bøkene jeg noensinne har kjøpt..

Hvor er det blitt av den boka jeg skulle ha i går?

Hvor er olaskjørtet mitt med sommefuglbroderi på lommene?

Hvor er det blitt av alle de brente cd'ene jeg trenger til FS stevner? Mannen svir jo av nye hvert gang..

For noen år siden ble det publisert en artikkel med et  fint illustrasjons foto. En russisk satelitt hadde oppdaget et asteroridebelte rundt jorden, ikke med vanlige asteroider, men kofferter.... i en bane rundt planeten vår. De kunne selvsagt ikke få tak i dem,men de kom fra  ulike land i verden, og  de var ulike både i størrelse og type..
Hvordan de var kommet dit, det var et gåte..

Tipper det var en morosak, men det setter fingeren på noe viktig : Hvor tusan blir de av? De må jo oppta plass ett eller annet sted?

Har sokketrollet og "lånerne" slektninger vi ikke vet om.....?? Er det i likhet med elefantenes kirkegård og El Dorado og Atlantis et tapte eiendelers land? Taptlandia om en vil? Hvordan kommer en seg dit? Må en gå seg bort , eller må noen andre miste deg?

Og hvem sørger for, og hvorfor blir bare noe lagt der vi kan finne det igjen, men ikke alt??
Se der har vitenskapen en jobb å gjøre...

Fanny Hill viser ansikt.... eller kanskje ikke?

Viser ansikt for å endre sexkjøpsloven

Til dere som ikke har lest  boken Fanny Hill... Gjør det gjerne ,det er god fiksjon. Og i husmorporr er det jo slett ingen krav til gode personskildringer uansett... (Vel, mer her enn i 50 shades,....)

Denne tuppelura her, ville fortelle leserne av helge VG at det er hyggelig og koselig å ta seg betalt..
Ikke noe undertrykkende i det hele tatt..
Det piffer opp sexlivet (  bevares vel), hun møter mange hyggelige mennesker, og hun gjør en innsats for samfunnet, skikkelig  sosialt hjelpearbeid så og si--

Høres jo artig ut dette... Skattefritt, selvutviklende, moro, ja orgasmisk for begge parter..Varierte arbeidsoppgaver i et kreativt lekent miljø..

Artikkelen viser henne når hun forbereder seg , pynter og suller, full av forventning...Sommerfugler i magen faktisk... Ja, det er ikke alle arbeidstakere forunt.....
Det er ikke sånn som det fremstår , å selge sex, pludrer hun, pent dandert på den ny oppredde sengen, med luxuxsengetøy..

Vel right back at ya, missy!!

Tror du alle "gledespiker" har det som deg?
Prviate kunder, som en kjenner og stoler på, som en kan avlyse avtalen når det måtte passe selv?"Ring når du er i by'n ,cowboy!"
Opplegget ditt er mer friends with benefits, mot betaling spør du meg..Du bygger jo faktisk videre på ideen om at påspanderte middager og drinker betyr forventning om gjenytelse på rygg eller kne..Den  er ikke ny den der... Og slettes ikke frigjørende, men det er en annen sak..

Prøv deg med litt mer nød, en dæsj rus /sosiale problemer, en streng halliksjef, litt mindre valg i tjenester, kundekrets og arbeidstider,  et litt mindre egnet lokale enn din egen stue, litt mindre mulighet for å faktisk velge....

.... så kan vi snakke om hvor moro det er å være prostituert...

cups and puppz

I dag, som jeg har omhyllet min nedre del av legemet i et skjørt strørrelse 42, en størrelse jeg ikke har sett på meg selv siden tenårene har jeg tenkt å si noe om pupper...

Rett nok at de  er til besvær.Begjær også, men det er ikke temaet i dag.
Pupper trenger vedlikehold, det er saken

Om man ikke har noen puppies å snakke om så er det også et problem. For da mangler man noe... som å ha et hus uten kjeller... eller parkeringsplass... Upraktisk..

Og om man i omverdenens øyne har sine iøyenfallende puppies på display så er man vulgær.. Som å ha rosa flamingoparade i hagen,eller en så stor parabol antenne at naboen ikke får kveldssol  liksom..

Men en får jo anta de fleste har kontroll på sine pupz Man forventer og opplever at man lærer etterhvert å pynte dem , bruke dem, glede seg over dem, og anse dem som en del av seg selv..
Har man balkong så har man balkong...

Men man skal jo som sagt alltid holde dem  under kontroll---
 For pupz er litt som gamle sure tisper når tiden går, de sklir litt ut til alle kanter, gjerne nedover .
Og kontrollen blir både dyr og smertefull når det er spiler og støtte som skal holde herligheten oppe.
Det var da vitterligen ikke noe problem i gamle dager,pupsza hevet seg så fint, og hold sin egen på plass av egen motivasjon.
Nå er det jo bare elende...Uten disiplinutstyr mener jeg..

Godt de fremdeles vekker begjær da...

den gang  man hadde  BOOBS!

Rodney Carringtons trøst til oss med "fuglehunder"
( eller harahundører under blusen)

å begynne på en reise med nål og tråd ...

handler om å bli kjent... med et helt nytt landskap, med et kart som ikke åpenbarer seg sånn med en gang..

En åpner posen, bretter ut mønsteret, som er full av kludrerier. Til side med det foreløbig

Så  ser en på fargene, veier pappskiva i handa. Merker seg nyanser. Marerittet var i 1999 da jeg skulle sy et musebilde, med 8 (!) nesten heeeelt like nyanser i grått. huttetu
Fester trådene i hullene omhyggelig.

Markerer midten med penn Nå må en jo kunne klare å finne midt punktet. Det avgjør jo startfargen..
Fram med tusjer . Nå begynner av merkingen av symboler.
Selve finmotorikken. Og aldri matcher fargene på det ferdige produktet fargene på mønsteret...

Og så er det bare å slenge på det nye nødvendige hjelpemiddelet : sybriller.. Huff ja..
Spenningen og følelsen av at det meste kan gå galt gir seg ikke før det første feltet er unnagjort.
Velsignet være logiske mønstre..

... og evnen til å tilgi seg selv  og jukse litt når det blir helt feil..

for ja, det er mye juks i omløp...I alle fall hos meg...Men om en nå vil bruke kvelden på å lete etter feil i andres håndarbeid så er selskapet kjett i utgangspunktet vil jeg tro...

så... i likhet med det meste i min personlighet, så liker jeg best motiver som er trygge og kjente..
Og hvor jeg vet hvor fellene er..

Så, da går vi i gang...
Bæææ

Fretex-frenzy! ( rosa blogg?)

Det er ikke så stor forskjell på oss mennesker, klikkertrente hunder og rotter som trykker på knapper i labratorier og får snacks

Får vi fulltreffer ett sted, så søker vi tilbake dit..
Og jeg handler masse på fretex siden det store buksevarpet sist vinter..
Flere grunner til det.. det er billig, du vet aldri hva du finner, alt er jo random, og at en føler seg litt som en skattejeger. Selve  letingen er jo også morsom.Du finner  merker og design du aldri ser ellers.
( fant igjen en egen donasjon også...)

I dag har jeg mange følelser å dele.

Følelsen av å med friskt mot etter å oppdage at en er mellom 42-46 i størrelse , og fortsette der en slapp etter sist ukes varp av olaskjørt i 42 som passet.

Følelsen av å finne ut av joda, jeg kan gå i 44. Magevalken syns, men den er nå der, og det er en bearbeidet bulk..To topper ned i kurven

Følelsen av  finne en brunmønstret kjole som gir en fantastisk svai i ryggen, og smal stuss,men det var likevel noe med hele kreasjonen som ga meg trang til å folde hendene Åse Kleveland style..
Jeg kunne ikke sette fingeren på hva som var galt, før jeg begynte å tenke passende anledning og eventuelt tilbehør.
Og da jeg endte opp med at anledningen  må være blend in undecover 70 årslag anno 1983  og tilbehøret fargerikt skaut, gummistøvler, samovar  foto av fader Stalin på veggen, og vodka fra familiegårdens poteter, så var det i grunnen avgjort..
Men på en måte, så ble jeg jo dødslekker da... I fasongen.. bekymringsverdig.... må tenke litt

Følelsen av å lete etter tweed dressjakke til rekruttprogrammet til Tardis. Nei, de hadde ikke fez..

Følelsen av å finne en fin blomsterpotte, og verdens kuleste strikkepinner

Følelsen av å finne 8 dype tallerkner og drømme om å bytte ut de vi har, men mannen nedlegger veto over telefonen fordi de er hvite med tjukk bred rosekant. "Ingen av oss er rosemennesker, Eirin"
Blæææææ. Det var han som dro inn roseelementet i bryllupet... just sayin-...

Følelsen av å finne noe en vil ha i hendene på en overlykkelig utenlandsk mann og ta seg i å ikke  enten flekke det ut av hendene hans, rope "jeg byr over",  eller snike det ut av kurven hans men håpe forgjeves han legger det tilbake. Det gjorde han ikke...
Shit happens.. Jeg kunne jo også fortelle ham hva klokkespillet vi hadde i mitt barndomshjem betydde for mine lykkelige minner, men jeg er redd han ville trodd jeg var sprø...
Men jeg sverger, de kobberkolbenes klang brakte fram ett og annet fra hjemme alene fester og sukkerhypra små gjester som skulle hjem..... Håper han fortjente dem..

Følelsen av å finne en jakke i rett størrelse til mannen , som jeg regnet med passet, og som faktisk passer...
Det skal sååå dokumenteres!!

Til og med Tardis synes han var fin.. weeee!

Trailer til 8 mai 2013

trailer til mannen!!

link her ( over)

fra vg

Men Blomstus var ikke død!!

Kraftig nedklipping, så kommer det nye skudd!!

EFIT - med video av mannen...1 mai

8.44 : Legger  meg litt inntill denne brystkassa her, jeg...

9.47 : dagens i dusjen kassett. Med det beste fra 1995, så som Undertow med Velvet Belly..

10.17 : Morgenlufting. Med hvitveis...

11.31 Min beste venn i dagene som kommer nå.. Pollen..

12.10 Fuglene får litt stell.. Mindre fjær, mindre stress for bikkjene.

13.43: retter RLE prøve i Islam. Ulltråden er en gave fra en snill elev

14.53 Ut på tur. Der flagges.. Og for å fyre oppunder debatten om at det er frekt og gir feil signal  å ha andre lands flagg i 17 mai tog...Så synes jeg det er helt uforskammet med et så kapitalistisk symbol som kors og kongemerke på arbeidernes dag. -Esse!

Bonus.. På tur med kompisen..Akilles

15.31 På med brillene. Her skal broderes.. med levende kinesisk boa rundt nakken..

16.45 Detalj fra mammas duk.. snart ferdig..

17.43 De kjære gutta mine..

18.33 Utsikta fra vinduet. Har blitt litt færre trær siden sist.. dessverre..

19.07 1.mai nyheter i dag Ikke noe særlig spennende ellers..

20.36 Blogger og myser på face..

21.30 Trailer fra tvn om programmen mannen skal være med på. Dette er mannen min september 2011- januar 2013...

22.09 Neste prosjekt.. Har to uker på meg...

23.12 : kvelds. Skålene til vofsene, melk til meg..

Natta!!

Mens en venter på dagen og tvprogrammet..

Om en halvtime er programmet om flinke skjønne dagens deltaker i "En ny start" på tvn ferdig.
Det skal  som vanlig avsluttes med trailer og konfektbit om hva som kommer neste sending, den 8 mai.

Og det som er annerledes denne gangen er jo at.... det er vår trailer som kommer nå..

Så, hele neste uke vil den dure og gå , og vise min mann, og vårt liv... før det dundrer løs neste onsdag halv 9

Og jeg har ganske blandede følelser.
Grugleder meg ganske mye..

Aller først ; jeg er stolt av mannen min .Han har fått til masse, og livet vårt er totalt forandret, etter dette året med kameraer og Kari og crewet og operasjonen.
Jeg vet at det har vært sprekker,, jeg vet at ja jøss, han kunne sikker fått til mer, men etter omstendighetene har han vært kjempeflink..

Mye  vet jeg , men ikke så mye. SA har omtrent sverget klosterløfte under innspillingen, så jeg lurer jo fælt på det han har holdt hemmelig..

Det jeg vet, og det jeg sjøl har sagt  er jeg også spent på... Hvor dumt ble det liksom?Hvor stabeis har min mann vært foran kameraet...? Hvor mye "Ikke plukk på meg" attitude vil kringkastes foran hele det norske folk??
Hvor sympatisk kan det bli....?

Jeg er også litt engstelig, nei det blir feil ord, jeg håper det ikke blir sånn ,at noen synes synd på meg som har levd med SA sånn som det har vært. Det har vært tøft, men ikke noe offer. Jeg er ikke noe stakkars naivt mehe, som trodde jeg ikke kunne få meg noe bedre...
Så feil.... jeg fikk den beste...
Det bare fulgte med noe utfordrende... Som jeg har sagt før : fedme synes. Det gjør ikke mange andre lyter en får med mann i husholdet...( bruk fantasien)
Jo, jeg har i mange sammenhenger måttet forsvare kjærligheten vår. Håper det ikke gjør at denne "klørne ut" attituden kommer feil ut... At jeg virker totalt sveisebling-blind...

Jeg er i det hele tatt spent på hvordan dette faller ut ,klippet ned til en snau time..

Har fått masse spennende respons fra andre. De spør hvordan det går, når programmet sendes, at de ser alle episodene og får motivasjon i eget liv.. Klart dette varmer, det er overveldende og spennende...
Takk for støtten folkens....  Godt å føle "da løøøv vibes"

Så  ja... jeg grugleder meg.....

fra vg

(Trailer fra programmet, filma med mobilen min, så ikke akkurat hd-kvalitet)

Beskrivelse:

Sten Arnes vekt er på faretruende 278 kilo, og hvis han ikke tar grep står han i fare for å dø. Den høye vekten har ført til en rekke plager, og Sten Arne er derfor delvis sykemeldt. Sten Arne har en kone som elsker ham og hobbyer han brenner for, men nå er vekten så høy og plagene så mange at han er forhindret i å leve det livet han ønsker.Målet er å gå ned så mye i vekt at han kan få en slankeoperasjon, men veien dit er tung. Legene setter krav til helsen hans før de tør å legge ham på operasjonsbordet. Kari må jobbe mye med Sten Arnes bevisstgjøring i forhold til hva og hvor mye han spiser, og hun ønsker å vise ham at det finnes måter å trene på også for en som er så overvektig som han. Kari utfordrer Sten Arne til å ta på boksehanskene og gir ham verktøy for å klare å trene selv med smerter. Han får også en ekstrem styrkeprøve - å forsøke å slepe et fly. For Sten Arnes hobby og lidenskap er fly, og drømmen langt der fremme er å en dag kunne sitte i et seilfly igjen

Slektshistorie!!

Lille Oles dagbok Varteigs historielag

Å skrive ligger visst til slekta... Å gruble på mye rart også..

bøker i april 2013

Gunn Marit Nisja naken i hijab
Ikke uten min datter anno 2013...
Live reiser på ferie til Egypt, og blir der..... drømmemannen er ikke drømmemann alikevel..

Lucinda Riley Jenta på klippen
Tannløs med sukkersøt fortelling om ei jente, fortidens irrganger... tidenes dårligste dump, og gå rundt hverandre i en eon uten å vite hvorfor. Idiotisk tannløs dialog og en idiotisk slutt.... meningsløs...

Katherine Pancol krokodillens gule øyne
Takk og lov og endelig ferdig. Boka skal visstnok ha alt.. mon det.. den tok seg jo opp, men det ble mange kvelder med tre siders lesning, og zzzzzzzzzå borte vekk..
Om to søstre og deres familier. En snill og en .... vel selvopptatt. Om en krokodillefarm.
Hva er det med sør-Europeere og utroskap.. sukk..
jaja, jeg vet jeg er kresen..

Sigurd Senje Dømte kvinner
Om Landsvikoppgjøret og kvinnene som ble dømt.
Ikke en eneste mann i arbeid på tyske anlegg fikk straff, men sykepleiersker fikk..
Urettferdig i grunn.. Liker ikke menneskenaturen akkurat nå...

Helle Aarnes Tyskerjenter
og hvordan det skjedde, og livene de fikk.. Tankevekkende..